Riimfaxes musikkblogg

Reisebrev fra Midnattsrocken i Lakselv 12. juli 2008: - The Disciplines - Animal Alpha - Seven Doors Hotel Av Britt Johansen

THE DISCIPLINES m/ KEN STRINGFELLOW Jeg har sett lyset! Han heter Ken Stringfellow (The Posies, REM, Big Star ++). I utgangspunktet var jeg ganske sliten etter en lang og noe usunn fredag. Jeg sto i partyteltet "Campen Pub" og så The Disciplines (tuftet på tidligere Briskeby) rigge seg til for konsert, og blikket mitt ble automatisk dratt mot Stringfellow, denne skinnmagre og bleke mannen med ravnsvart hår. Han sto stille, med hendene foldet rundt mikrofonen.... men blikket signaliserte alt annet enn ro. Jeg så rein og skjær sult, LIVSHUNGER i det blikket! Bandet hadde fått fjernet barrikadene foran scenen, og jeg kjente forventningen prikke hodebunnen - her luktet det party! Og hvilket party, hvilket show det ble! For et band The Disciplines er! Som sagt, barrikadene var fjernet, bandet dro i gang med Yours for the Taking, Stringfellow dro glade festivalgjengere opp på scenen til ellevill pogodansing og allsang, strakte mikrofonen mot syngende fans, løp ut i folkemengden og sjarmerte det som måtte være igjen av misantropi i oss. Tonen var satt, vaktene så mer og mer fortvila ut, etterhvert som publikum ble varmere og varmere. Det blir meningsløst å anmelde en og en låt her, for hele konserten var en magisk happening der alt stemte perfekt, og alt fra CD'n, "Smoking kills" ble spilt. Da kremlåta "Oslo" startet, gikk alle armer i været, det var jubel og sang, smil og tårer. Stringfellow fluoriserte og flørtet. Midtveis i låta løp en ivrig fan opp på scenen, rev ekstatisk av seg T-skjorta og la armen rundt vokalisten. Det så ganske ukomfortabelt ut, men en gammal ringrev lar seg ikke vippe av pinnen. Han stopper sangen og forteller hvorfor han skrev den. Mannen uten T-skjorte sjanglet ned av scenen, og bandet fortsatte på refrenget: "Hello Oslo...", til stor glede for publikum. Elegant turnering av en situasjon som kunne blitt ubehagelig. Konserten utviklet seg til en tilstand av enhet, noe mye, mye større enn oss selv. Fremdeles blir jeg rørt når jeg tenker tilbake på lørdagen. Jeg tror vi gladelig hadde prøvd å gå på vannet om Stringfellow hadde foreslått det - han går rottefangeren i Hameln en høy gang! Selv den mest lysende frontfigur trenger et stødig og tight band for å skinne maksimalt. All honnør til Bjørn Bergene (gitar), Claus Heiberg-larsen (trommer) og Bård Helgeland (bass). De ga oss rock og atter rock, skjærende, melodiøst, og dynamisk - så til de grader at ord blir fattige. Årets konsert på Midnattsrocken! Til slutt var det signering av plater på scenen og småprat med øl- og lykkerusa publikummere, lankeristing med bandmedlemmer og klapp på ryggen til Stringfellow, som hadde rocka av seg skoa. De forsvant, Gud vet hvor ANIMAL ALPHA ÅÅÅhhh! Jeg har gleda meg lenge til dette! Når rockedyret Animal Alpha står på programmet, betyr det trøbbel, i positiv forstand - for da er det snakk om å bli dratt etter nakkeskinnet, enten du vil eller ikke, og bli fillerista til du ber om nåde (noe du får etterhvert). Så finner du deg sjøl i laser og traser, fullstendig hypnotisert av en klovn og tvangselsket halvt til døde av et krakilsk pønke-teater-goth-metall-band med kitchy plastikkblomst-dekorerte mikrofonstativer! Frontfigur Agnete Kjølsrud er som skapt til å stå på en scene. Hun eier den. Ingen over, ingen ved siden av - foruten bandet, da, som kommuniserer perfekt seg imellom. Og stemmen, folkens! Den er av ypperste verdensklasse! Jeg lover høyt og tydelig! Jeg får assosiasjoner til pantomimekunst når jeg ser Agnete, der hun veksler mellom frenetisk headbanging og statisk sjefs-positur med ene beinet på monitoren og henda rundt mikrofonstativet, lent fremover mot publikum. Makan til energibunt, og for en fingerspitzgefühl for teater! Det hele kan se skummelt ut, men bak masken til Agnete er smilet på lur hele tiden - så infernalsk crazy-jævlig når hun scanner publikum med farlig blikk under fremføring av materialet, og nesten avvæpnende lattermildt mellom låtene. Bandet er et kapittel for seg. De dæljer løs med millimeter-presisjon, og bak det tilsynelatende kaoset fins det musikalitet utover det ordinære. Det går fort og høyt og lavt, og hele tiden holder bandet seg på høyde med galskapen. Det er så UHYRLIG fett, og de shower med en gudbenådet høy klasse, og publikum kjente sin besøkelsestid både her og der, tenker jeg. Animal Alpha har spilt på Midnattsrocken før, i 2006. Også den gangen satte de fyr på Brennelvneset. Jeg ser dem gjerne der igjen ved en senere anledning! SEVEN DOORS HOTEL Seven Doors Hotel ble dannet i 2003, og består av vokalist/låtskriver Alexander Lindbäck, trommeslager Lasse Baklien (Lukestar), Kenneth Bjørdal på orgel/piano, gitarist Bjørn Harald Tveråli Winge og Robert Hörnfeldt på bass. Bandet entret Campen Pub litt beskjedent, men bygde seg fint opp. Publikum sildret inn i teltet for å se og høre Lakselvværingen Alexander Lindbäck og bandet hans. Det vi fikk var et meget bra countryrock-konsert, og den store overraskelsen for min del var at Petter Pogo var hyrt inn på bass for anledningen - et trekkplaster i seg selv. Campen Pub (teltet) var tett befolket, og publikum visste å sette pris på det de fikk. Da introen til låta "Old Hotel" lød, brøt jubelen løs, og det ble sunget, danset og klappet fornøyd. Selv om jeg ble jeg innmari sliten av å smile rundt, koste jeg meg glugg ihjæl. Det er så mye varme i disse folka, så mye spilleglede og sjarm. Når det groover og rocker som best, og Alexander tar en tilnærmet duckwalk på scenen er bandet helt uimotståelig! Og når jordens egen lystgass av lyng og vanndamp går en til hodet... Kan man forlange mer da? Alexander den store kom til sine egne, og han ble godt mottatt, helt fortjent. Konserten ble en triumfferd for ham og bandet! Dette spilte de: Make Lemonade - I'm Lost - Old Hotel - Three Sundays - Hello Kitchen - Lydia Vance - Heavy Metal - Rotten Boards - Just in time - CYA - Greyhound Bus - Ringo - A secret song. Britt Johansen 16 juli 2008