Kaizers Orchestra
Maskineri
Petroleum Records
Lp - 2008
1. Moment.
60-tallsorgel-intro. En finfin rocker, dette, med poppete koring og orgel som følger låta hele veien. Handclaps, happyness og spilleglede!
2. Apokalyps meg
Spennende multirytmisk intro gjør meg nysgjerrig på resten. Og når jeg tror det skal stabilisere seg i tre fjerdedels-takt, skiftes både takt og uttrykk igjen! Og igjen! Intens vokal, elegante gitarsoloer - spennende og mystisk. Bare tittelen…! Jeg lar meg føre inn i apokalypsen når som helst!
3. Den andre er meg.
"Det fins to typer folk, den eine er alle de andre - den andre er meg"
En ensom svale av en sang.
En myk sang. En vakker sang!
Strykere og melodioppbygging som smører øregangene.
En sang med kadenser fra jazzland en plass, og flott utført vokal av Ragnhild Winterstø Røthing.
4. Bastard sønn
Klassisk halvbrutal Kaizer, og det brekker fint opp i det nye poppete soundet, selv om oljefatene er på service etter årevis med mishandling, og blåserne er hjertelig tilstede.
5. Maskineri
Tittellåta er medrivende fra første stund, leken vokal, Ottesen med den etter hvert så velkjente "vippen" i stemmen, skakke overganger, go'rytmisk og veloljet. En oppvisning i handclaps og mandolinfeber får vi også. Litt calypso, litt gresk. Gi keiseren det keiserens er: Fest og moro!
6. Toxic Blod
Kul synth-intro!
Og så *litt* logikk: Hadde denne låta gått i tango-takt ville det vært en tango.
For akkordene er der, lidenskapen likeså.
Godt timet innslag av "telefonvokal", og en kvinne-stemme jumper innom så kjapt at "Ahaaah'et" nesten passerer ubmerket.
Tonearter skiftes - det moduleres over en lav sko og det blir mørkere, mørkere…
7. Ond sirkel.
Etter min mening er dette den rareste og vanskeligst tilgjengelige låta på plata. Stilig komp med blåsere, og noen takter tjuvlån fra Nirvana før vi rusler videre. Ottesen befinner seg delvis i det høyere registeret. Helskrudd som ei lyspære i en bunker!
Side2:
1. 9 mm
Kjapp i takta, rapp i kjeften. 70-tallsorgel og ditto koring. Så poppete har jeg aldri hørt Kaizers! Dæggern, så gøy det er. Janove er sprell levende og livsglad. Sjampis-låt!
2. Volvo i Mexico
Intro: Arabisk skala på gitar, blandet med et bassriff som minner meg om noe jeg ikke husker i farta (Er det noe fra "The tales and Mystery of Edgar Allan Poe" ??).
Plekter skrapes langs gitarstrengene med wah-wah lyd! Eller blir jeg lurt av en synth?
3. Enden av November
Allerede i første takt er det ingen tvil om at det er Kaizerne som er på ferde, selv om introen blir spilt på piano og ikke på pumpeorgel. Tung, deilig bass.
En liten mandolin tripper inn på lette føtter ledsaget av et klimprende piano, og det spesielle soundet til Kaizers får en ny vri.
Janove Ottesen er myk i stemmen, og midt i låta kommer en lekker passasje: "Eg ser svart røyg.." synges det i synkron glissando med koring. Det er rålekkert, og setter seg ubønnhørlig i barken før du klarer å gjøre forsøk på motstand. Gåsehud! Jeg er solgt!
4. Med en gang eg når bånn
Janove, Sinatra-bror! Jeg kan ikke annet enn å flire skakt og fornøyd over et så harmonisk komp over en så dyster tekst, med en en så vanvittig ironisk slutt! Tenk dere, her driver fyren og drukner, og crooner frem at "det hadde vært fint om du henter posten"! Sånt må jo bare fremkalle hoderystende måping og spørrende blikk. Men så inni hampen genialt det er! Det er som å dette ut av et vindu i 12. etasje og plutselig komme på at kredittkortene ligger igjen på bordet der oppe.
5. Kaizers 115. drøm
Her får vi en tung, men rolig låt, stødig som en halvmeter spiker gjennom en totoms/fire.
Kaizersk melodiføring med en synth diskret plassert i overganger, der den faktisk gjør mest av seg. Utspekulert!
6. Romantisk salme i F dur.
Nok en nedstrippet låt, et godt stykke unna de opptråkka Kaizerske spor, men valsen og orgel-feelingen er der. Det akustiske dominerer, vi får en harmonisk sang med en oppfinnsom trombone som toner sangen ut.
***
Jeg har aldri hørt noe dårlig fra Kaizers Orchestra. Heller ikke denne skiva er dårlig, så langt ifra.
De har gjort noen instrumentelle justeringer, blant annet plinges det fra en xylofon i ny og ne, og det er mye blåsere.
Forfriskende, annerledes og mykere i kantene.
Det er alltid spesielt å sveve i Kaizernes univers, alltid ting å undres over.
Jeg tør vedde på at de fleste låtene på 'Maskineri' blir allsang-materiale for Resistansen på kommende livekonserter.
NB!
Etter at dette er skrevet, har Kaizers Orchestra gjort sin releasekonsert og fått middelmådige kritikker. Vel, jeg var ikke der, så hva vet jeg om hva som har skjedd?
Én ting er jeg likevel sikker på, og det er at Kaizerne har hatt det morsomt med denne skiva underveis i skapelsesprosessen og i studio.
Dette er en modig plate fra bråkebøttene. De våger å utfordre oss med overraskelser, de tør å gå utenfor oppleste og vedtatte Kaizer-sannheter, og jeg er nødt til å gi den 5,5 - for etter mitt syn er dette et strålende "sidesprang", men ikke noe hvileskjær, som noen har antydet - heller et vågestykke.
Britt Johansen 4 mars 2008
60-tallsorgel-intro. En finfin rocker, dette, med poppete koring og orgel som følger låta hele veien. Handclaps, happyness og spilleglede!
2. Apokalyps meg
Spennende multirytmisk intro gjør meg nysgjerrig på resten. Og når jeg tror det skal stabilisere seg i tre fjerdedels-takt, skiftes både takt og uttrykk igjen! Og igjen! Intens vokal, elegante gitarsoloer - spennende og mystisk. Bare tittelen…! Jeg lar meg føre inn i apokalypsen når som helst!
3. Den andre er meg.
"Det fins to typer folk, den eine er alle de andre - den andre er meg"
En ensom svale av en sang.
En myk sang. En vakker sang!
Strykere og melodioppbygging som smører øregangene.
En sang med kadenser fra jazzland en plass, og flott utført vokal av Ragnhild Winterstø Røthing.
4. Bastard sønn
Klassisk halvbrutal Kaizer, og det brekker fint opp i det nye poppete soundet, selv om oljefatene er på service etter årevis med mishandling, og blåserne er hjertelig tilstede.
5. Maskineri
Tittellåta er medrivende fra første stund, leken vokal, Ottesen med den etter hvert så velkjente "vippen" i stemmen, skakke overganger, go'rytmisk og veloljet. En oppvisning i handclaps og mandolinfeber får vi også. Litt calypso, litt gresk. Gi keiseren det keiserens er: Fest og moro!
6. Toxic Blod
Kul synth-intro!
Og så *litt* logikk: Hadde denne låta gått i tango-takt ville det vært en tango.
For akkordene er der, lidenskapen likeså.
Godt timet innslag av "telefonvokal", og en kvinne-stemme jumper innom så kjapt at "Ahaaah'et" nesten passerer ubmerket.
Tonearter skiftes - det moduleres over en lav sko og det blir mørkere, mørkere…
7. Ond sirkel.
Etter min mening er dette den rareste og vanskeligst tilgjengelige låta på plata. Stilig komp med blåsere, og noen takter tjuvlån fra Nirvana før vi rusler videre. Ottesen befinner seg delvis i det høyere registeret. Helskrudd som ei lyspære i en bunker!
Side2:
1. 9 mm
Kjapp i takta, rapp i kjeften. 70-tallsorgel og ditto koring. Så poppete har jeg aldri hørt Kaizers! Dæggern, så gøy det er. Janove er sprell levende og livsglad. Sjampis-låt!
2. Volvo i Mexico
Intro: Arabisk skala på gitar, blandet med et bassriff som minner meg om noe jeg ikke husker i farta (Er det noe fra "The tales and Mystery of Edgar Allan Poe" ??).
Plekter skrapes langs gitarstrengene med wah-wah lyd! Eller blir jeg lurt av en synth?
3. Enden av November
Allerede i første takt er det ingen tvil om at det er Kaizerne som er på ferde, selv om introen blir spilt på piano og ikke på pumpeorgel. Tung, deilig bass.
En liten mandolin tripper inn på lette føtter ledsaget av et klimprende piano, og det spesielle soundet til Kaizers får en ny vri.
Janove Ottesen er myk i stemmen, og midt i låta kommer en lekker passasje: "Eg ser svart røyg.." synges det i synkron glissando med koring. Det er rålekkert, og setter seg ubønnhørlig i barken før du klarer å gjøre forsøk på motstand. Gåsehud! Jeg er solgt!
4. Med en gang eg når bånn
Janove, Sinatra-bror! Jeg kan ikke annet enn å flire skakt og fornøyd over et så harmonisk komp over en så dyster tekst, med en en så vanvittig ironisk slutt! Tenk dere, her driver fyren og drukner, og crooner frem at "det hadde vært fint om du henter posten"! Sånt må jo bare fremkalle hoderystende måping og spørrende blikk. Men så inni hampen genialt det er! Det er som å dette ut av et vindu i 12. etasje og plutselig komme på at kredittkortene ligger igjen på bordet der oppe.
5. Kaizers 115. drøm
Her får vi en tung, men rolig låt, stødig som en halvmeter spiker gjennom en totoms/fire.
Kaizersk melodiføring med en synth diskret plassert i overganger, der den faktisk gjør mest av seg. Utspekulert!
6. Romantisk salme i F dur.
Nok en nedstrippet låt, et godt stykke unna de opptråkka Kaizerske spor, men valsen og orgel-feelingen er der. Det akustiske dominerer, vi får en harmonisk sang med en oppfinnsom trombone som toner sangen ut.
***
Jeg har aldri hørt noe dårlig fra Kaizers Orchestra. Heller ikke denne skiva er dårlig, så langt ifra.
De har gjort noen instrumentelle justeringer, blant annet plinges det fra en xylofon i ny og ne, og det er mye blåsere.
Forfriskende, annerledes og mykere i kantene.
Det er alltid spesielt å sveve i Kaizernes univers, alltid ting å undres over.
Jeg tør vedde på at de fleste låtene på 'Maskineri' blir allsang-materiale for Resistansen på kommende livekonserter.
NB!
Etter at dette er skrevet, har Kaizers Orchestra gjort sin releasekonsert og fått middelmådige kritikker. Vel, jeg var ikke der, så hva vet jeg om hva som har skjedd?
Én ting er jeg likevel sikker på, og det er at Kaizerne har hatt det morsomt med denne skiva underveis i skapelsesprosessen og i studio.
Dette er en modig plate fra bråkebøttene. De våger å utfordre oss med overraskelser, de tør å gå utenfor oppleste og vedtatte Kaizer-sannheter, og jeg er nødt til å gi den 5,5 - for etter mitt syn er dette et strålende "sidesprang", men ikke noe hvileskjær, som noen har antydet - heller et vågestykke.
Britt Johansen 4 mars 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar