Tre grep og sannheten, bokomtale

26 desember 2007
"Tre Grep Og Sannheten, Norsk punk 1977 - 1980", av Trygve Mathiesen,
et ekte barn av punkbevegelsen. Vega forlag AS, 2007
(Anmeldelse/betraktninger/supplement til punkbølgen i Kristiansand, sett av et utrenet øye.)
Omtalt av Britt Johansen

Jeg er et uekte barn av punkebevegelsen. Da punken kom til Norge i -77 var jeg nesten 18 år, og derfor forlengst fanget av prog'en. Jeg hadde et midlertidig opphold i "funk-fella" som Mathiesen så foraktelig uttrykker det et sted i boka si. Jeg håper at han i iveren etter å glorifisere punken ble rammet av et helbredelig tunnellsyn - og egentlig vet forskjellen på funk og disco. Han har uansett slengt alt i samme gryte og kokt en uspiselig suppe av det, noe jeg tar som en personlig fornærmelse. "Tre grep" er ærlig nok, men "Sannheten" har noen modifikasjoner, og vi bør skride til verket med dette i minnet. Mal apropos: "Hvis du treffer en mann som sier at han har funnet sannheten, løp som faen!" (Jens Bjørneboe).

Et par ting til: Jeg har ikke sansen for at Yan Friis ved et par anledninger blir nevnt som inkarnasjonen av selve "antipønkmennesket". Det er fordomsfullt, noe punken *ikke* skulle være. Jeg har lest mange plateanmeldelser han har skrevet - og selv om jeg ikke var enig med ham bestandig, hadde jeg stor respekt for anmelderen Friis. Nedrakkingen av danseband faller heller ikke i smak hos meg. Folk strømmer fremdeles til lokalene, danser, drekker, spyr og slåss (ikke ulikt punkestevnene). I det hele tatt: De har det jævlig gøy med musikken de liker! Jeg mener; Hundretusen lemen kan ikke ta feil, eller hva?? Nuhvel. "Tre grep og sannheten" er ufarlig som tittel på ei bok med stor tro på punkens revitalisering av rocken, men likevel, likevel.... Jeg vandret rundt i Kristansand da punken kom til denne daue byen i Bedehusland, byen med doble sladrespeil i stuevinduene - en by du ikke forlater uten at sulten på noe nytt og spennende nesten har fortært deg. Jeg satt i funk-fella og trivdes med det, for der var det masse kule og glade folk, og jeg kunne betrakte punkfenomenet så og si uforstyrret, når jeg følte for det. Visst var dasslokka var hvitstøvete på Caledonien, men det var de også på Moron (Vestre Strandgate), og til og med på Telford's Pub, der også noen punkerne vanket i smug, forkledde som normale hippier. (Mølla hadde blitt nesten som Hotel Ernst, et knokkeldiskotek.) Blant de mest hippe i byen på den tiden var Joggi Gjestland, med langt, rødbrunt hår under en flat lærhatt med fjær, trange jeans (uten plass til særlig begeistring), frakk og boots. Jentene dånte, og gutta kunne myrdet for draget han hadde på damene. Han beveget seg som om han eide verden, laidback, kongen av coolness, noe jeg selv syntes var råtøft. I ettertankens lys ser jeg bare den sjarmerende narcisismen. At Joggi var punker, visste jeg ikke før jeg fant "sannheten". Han hang rundt med freaksen, og var bare kul, liksom. Det store vannskillet for meg var da Tony Valberg klippa det nydelige håret som bølget seg langt ned på ryggen hans, og jeg skjønte at også folk fra Musikkonservatoriet tryna skikkelig inn i punk-fella. Sammen med medstudent Jørgen Wennesland (som lot lokkene henge fritt) dannet han bandet "Skabb" sammen med bassist Asbjøn ("Appen") Eidem og en trommis jeg ikke husker navnet på. De spilte ofte på Moron, og gjorde det med bravur - selv om to av dem var klassisk skolerte. Jeg var der, gikk på konservatoriet og så at frik ble punk over natta. Surrealistisk sannhet! Senere ble "Skabb" til "Boys Voice", og da gadd ikke Appen mer - et stort rockehjerte forlot scenen.

Bassist Appen i "Skabb"

At et band som "Notting" har fått plass i boka er den største overraskelsen for meg; Her skal ingen glemmes, selv om de bare kan ett grep, vrælesynger, skvælper øl på seg sjøl og publikum, spyr i bobla mi og knuser gitaren min på syre i Baneheia.


Nå vil jeg være litt ond:
Jeg vil gå til AKP-(ml)s - og i særdeleshet platemogulen Sæmund Fiskviks nådeløse dom over punken: "Punken er fienden!" proklamerte han og hans våpendragere. Som den streberen han var, fikk den nå middelaldrende mannen makt, og ble en taus kapitalistlakei, slik alle maktbesatte mennesker blir når platene blir mange og penga ruller inn.
ML'ernes kupping av punken mislyktes totalt, for å oppsummere kort og brutalt. Til det var punkebevegelsen for ustyrlige.

La meg komme med en digresjon: "Faxe Kondi" fra Kristiansand prøvde, men hadde et medlem som var i overkant skeptisk, noe som førte til indre stridigheter. De varte i etpar måneder, hadde sin eneste gig på AKP-(ml)'s hemmelige jubileumsfest på Festiviteten, og avsluttet sin korte og turbulente karriere til lyden av høflig applaus fra lokale kamerater - samt forfattere og andre uproletariserte kadre fra hovedstaden, som kastet glans over tilstelningen.

Det ryktes at enkeltindivider fra "Faxe Kondi" etter oppløsningen ved fler anledninger ble observert på Telford's Pub utelukkende for å yppe til bråk mellom seg selv og ML'ere, freaks og pønkere. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg tar det med som en kuriositet, og som et bilde på hvor total forvirringen var.

Åkæi! Snakke alvor:
Boka er et glitrende oppslagsverk i ordets rette forstand. Layouten er dritlekker; Virkelig FLOTTE bilder, tidsriktige neon-notiser på snei, som bakgrunn for sitater fra de som virkelig var med og hadde noe viktig å melde. Jeg liker også de fanzineaktige taggene med "skrivemaskin-typografi". Til og meg sidetallene er pønka!

Fanzinedelen av boka er forresten svært essensiell. Foruten nytteverdien for oss som liker å briljere med undergrunns-stensiler vi ikke har lest (vi løste lørdagskryssordet i Dagbladet, nå er *det* avslørt!) finner man utrolig mye info om det som rørte seg på gateplan og klubber landet rundt (unntatt Finnmark såklart) - og det var viktig!! Det trengtes en motvekt til tafattheten som hvilte over landet lik et ondt rykte som for alltid hadde limt seg fast.

Les, le, gråt nostalgitårer om du vil, for det som skjedde skriftlig i punkebevegelsen uttrykte mye av det vi ikke skjønte av tekstene som ble spytta ut på scenen.

Kildehenvisningene er mange og gjennomarbeidet, forfatteren har foretatt et dybdedykk i bakgrunnsstoffet, trykkammeret funka som faen - og ut av tanken kom forfatter og et fett stykke rockehistorie fra steinrøysa, så gjennomført at det er en fryd! Alt fra diskografi til bilder er der. Alt som er verdt å vite om punken er der!

Ørlite pirk til slutt, språkfrik som jeg er: Det heter ikke "Gentle Giants"! Det heter "Gentle Giant"! Og det er sannheta! Det fins noen sånne irriterende stavefeil i boka, men ØØØYH!! Det er høylydt, potent rock som omtales her, og da er det vel smålig å skrape i sånt?

Dette er boka du ikke må misse! Har du den ikke? Stjæl den, eller vær snill og kjøp den! :)

Britt Johansen