Hekla Stålstrenga

For et par netter siden hørte jeg en tøff låt som heter "Mannen og kona" med Hekla Stålstrenga, et folkemusikkband fra Troms.
Det var et sånt djevelsk drag i den låta at jeg bare måtte stå opp og sjekke YouTube.

Jeg fant den, og her er den:



Jeg kom til å tenke på Susanne Lundeng da jeg hørte denne låta. Hun er også fra nord, og spiller fele med et driv som få andre. Vel, fele-dama i Hekla Stålstrenga har mye av den samme attityden, så da blir det jo bra!
Albumet der denne låta blir å finne blir sluppet i August og har fått navnet Makramé.
Spennende!

Ping - In Watermelon Sugar (It's a Picnic 2000)

Ping anno 2000. Den gangen var det bare Mattis Janitz og Jørgen Greiner som snekret låter på kjøkkenbenken med en Amiga et-eller-annet, og bare de to som spilte alt.

De var like herlige da som nå. Luv, luv, luv.
(Bildene er mine, tatt på Gamla)

"Games People Play" - Joe South - 1969

Min unge tante hadde en stor bunke med singler og plakater av Brian, Jim & Janis på rommet sitt. Der hadde hun også også platespilleren sin, den med rødt lokk, og en bunke singler.

Året var 1969, hun bodde hos oss og jeg fikk låne platespilleren og singlene så mye jeg ville (Takk, tante Else).

Jeg husker titler som f.eks. "What kind of fool am I" (Vått kind åvv fugl æm ai") "She loves you" og mange andre som nå er klassikere.

Da jeg hadde spilt i hjel 'My boy Lollipop' med Millie og andre tilgjengelige singler, falt jeg for 'Games people Play' med Joe South.

Her er den:

Bloggerne skal høre på Jarle Bernhoft i Kr.sand

Bloggerne må kjenne sin besøkelsestid, for denne mannen er et unikum live. Med sin sampler lager han mirakler så publikum får hakeslepp. Vi har grunn til å være stolte av Jarle, for vi har ikke så mange rutinerte, skolerte, genreløse skap-jazzister som ham.
Bernhoft har fartstid fra bl.a Span.

Ping på Gamla - konsertopplevelse

Sent men godt:

På fredag 4. juli var jeg på konsert med Ping. Jeg begynner å gå tom for superlativer, for Ping leverer alltid.

Konserten på Gamla var en grei gjennomkjøring til oppvarmingsjobben de hadde dagen etter, for Black Debbath på Rockefeller.

Kort oppsummert: Ping spilte låter fra "It's a picnic", fra split-cd'n med No Life Orchestra, fra "The Castle Massacre" og "Discotheque of Darkness" (som er å få på vinyl) samt etpar nye låter.

Man kan ikke toppe seg selv gang på gang på gang. Ping hadde en helt glimrende kveld på jobben, men sparte litt på kruttet til dagen etter.

Likevel må det sies, gang på gang, på gang: Musikk-kollektivet Ping, med sin hang til å eksperimentere med gjestemusikere, er en opplevelse. Hver gang. Godt gjort!

Det skader heller ikke at bassist/vokalist Jørgen er i uavbrutt kommunikasjon med publikum under og mellom låtene, og at han har et unikt vokalregister. Jørgen er en screamer, en crooner, en scat-man, en soft-is (blaut) og hele gjengen er så hysterisk speisa at det er en fest (eller en picnic, om man foretrekker det).

Fremfor alt, Ping er et band som tar sitt ansvar for publikum på alvor. Det er så rått, så flinkt, så latterlig gøy!

Hadde Ping holdt på på 70-tallet, hadde de vært legender nå. Say no more!

Mowr - Settle Down

Ping på Gamla fredag 4. Juni!

Jeg vil til Planet Ping!

Det er en stund siden jeg var på konsert med Ping, men på Gamla skal jeg garantert!
Ping er et fantastisk liveband, og jeg anbefaler folket en aften med gode vibber, latterkuler og ikke minst; En musikalitet og spilleglede som ligger tjukt uttapå bandet.

Ja, jeg elsker Ping! De blander psykedelia med metal, hard funk, tivolimusikk og gudene vet hva. En slik oppfinnsomhet er høyst uvanlig nå for tiden, og ikke desto mindre gledelig.
Kom på Gamla i morgen, 4. juni kl 21.00!

The Dog

For dere som ikke har sett Ping live, gir jeg til beste mitt nesegruse forhold til bandet og beskriver hvordan releasekonserten (01.08.09) for Discotheque of Darkness var.

"Magisk på Mono"

Tenk deg at du er 9 år, står og kjedetråkker skosålemønster i sanda på lekeplassen der sommerstillheten har vart lenge. Så kommer bestevennen din hjem fra sommerferie med nye, fargerike klinkekuler, dueringer til å lage kjeder med og lomma full av Sweet-Mint som dere blåser verdens største bobler med.

Stor gjensynsglede, ikke sant, og din bestevenn har sittet lenge i bilen og vil leke, så du blir logrende med på å pakke nabolaget inn i toalettpapir med psykedelisk 70-tallsmønster, lage skøytebane i stua med Zalo, male huset med konditorfarge og koke karamellrøre på kjøkkenet. Sånn føles det å få ei ny Ping-plate i hus, og sånn er det å gå på Ping-konsert.

Det er snart 4 år siden Ping kom med "The Castle Massacre" (klassiker), og ventetiden har vært langdryg før "Discotheque of Darkness" (klassikermateriale), det har vært opp- og nedturer, uvisshet om det skulle slippes et fonogram.... og free downloads å trøste seg med i mellomtiden.

Ventetiden er nå glemt. Jeg tar i mot "DoD" med åpne armer. Det er noe helt annet med et fysisk format der bandet bestemmer rekkefølgen på låtene og du kan lese på coveret.

Releasekonserten:

Jeg kom dessverre et kvarter for sent p.g.a Oslo Omveier, halset opp Pløensgate og brøytet meg uhøflig gjennom bakgården og inn på Mono, der Hans Fredheim var i gang med en groovy jazzfløytesolo på synth. Svett, men lykkelig ålte jeg meg frem til fansen foran scenen. Jeg har sett mange av dem før, smilende, undrende, lykkelige på Pingkonsert.

Vi gynget, svaiet og svingte i takt og utakt med musikken når den tok uventede "ekstrarunder". Mye smil og latter, for låtene til Ping kan endre karakter på null komma niks. Jazzlåta du står og digger blir plutselig til et primalskrikende metalldyr. Den solide progrockeren som seiler avgårde blir med ett til "Pengegaloppen". Vi blunker innforstått til hverandre mens vi iakttar de ubetalelige ansiktsuttrykkene til de som inntil nå bare har hatt et diffust kjennskap til bandet.

Ping live er et eventyr. Humørfylt kommunikasjon mellom låtene varmer publikum, musikalsk humor utført med millimeterpresisjon får hjertene til å banke, og gleden kjennes som bruspulver i blodet. Bandet er trygge på seg selv og hverandre og de trives på scenen. De er blide og viser at de setter pris på publikum. Ja! Ping smiler på alle måter! De nikker og hilser hit og dit mens de spiller, de blikk-kommuniserer smilende med hverandre hele tiden.

Ping er i utgangspunktet fem mann, men har ofte med seg gjesteartister. Bendik (bratsj) har vært med så lenge at han har vokst sammen med bandet, synes jeg. Kim A.W.Eriksen (trompet) og Kristoffer Alberts (sax) er nye for meg. Etter hva jeg forsto er de nyutklekket fra jazzkonservatoriet. Blant annet på klassikeren 'The Dog' (2005) gjorde de en imponerende innsats. Låta hadde for anledningen fått et midtempo, funky mellomspill og da kom det fete blåserriff som fikk nakkehåra til å reise seg lydig. Janitz og Hofstad i tersintevall-samspill på gitar/synth er en ny, artig detalj. Jeg tør nesten ikke si det, men fornemmer jeg Thin Lizzy noen plasser? Jeg kunne holdt på i det uendelige, for det er så mange detaljer vevd inn i hverandre, inntrykkene er så mange.

Ping er den beste lekekameraten man kan ha. De får deg til å le og undre, føkker med huet ditt, drar deg med på musikalsk epleslang i hagen til alle sine åndelige veiledere som Zappa, The Residents, Herbie Hancock og mange fler. De drar deg med på reiser til fremmede skalaer og til mørke metallverksteder. Ping er et mysterium jeg ikke ønsker å løse. Jeg vil bare at de skal være der bestandig, bestandig, bestandig og leke med meg. Jeg vil til Planet Ping!