Riimfaxes musikkblogg

Hekla Stålstrenga

2011-06-05T00:12:00.002+02:00

For et par netter siden hørte jeg en tøff låt som heter "Mannen og kona" med Hekla Stålstrenga, et folkemusikkband fra Troms.
Det var et sånt djevelsk drag i den låta at jeg bare måtte stå opp og sjekke YouTube.

Jeg fant den, og her er den:

Jeg kom til å tenke på Susanne Lundeng da jeg hørte denne låta. Hun er også fra nord, og spiller fele med et driv som få andre. Vel, fele-dama i Hekla Stålstrenga har mye av den samme attityden, så da blir det jo bra!
Albumet der denne låta blir å finne blir sluppet i August og har fått navnet Makramé.
Spennende!

Ping - In Watermelon Sugar (It's a Picnic 2000)

2010-07-06T15:48:00.000+02:00

Ping anno 2000. Den gangen var det bare Mattis Janitz og Jørgen Greiner som snekret låter på kjøkkenbenken med en Amiga et-eller-annet, og bare de to som spilte alt.

De var like herlige da som nå. Luv, luv, luv.
(Bildene er mine, tatt på Gamla)

"Games People Play" - Joe South - 1969

2010-06-16T19:27:00.001+02:00

Min unge tante hadde en stor bunke med singler og plakater av Brian, Jim & Janis på rommet sitt. Der hadde hun også også platespilleren sin, den med rødt lokk, og en bunke singler.

Året var 1969, hun bodde hos oss og jeg fikk låne platespilleren og singlene så mye jeg ville (Takk, tante Else).

Jeg husker titler som f.eks. "What kind of fool am I" (Vått kind åvv fugl æm ai") "She loves you" og mange andre som nå er klassikere.

Da jeg hadde spilt i hjel 'My boy Lollipop' med Millie og andre tilgjengelige singler, falt jeg for 'Games people Play' med Joe South.

Her er den:

Bloggerne skal høre på Jarle Bernhoft i Kr.sand

2010-06-16T16:06:00.004+02:00

Bloggerne må kjenne sin besøkelsestid, for denne mannen er et unikum live. Med sin sampler lager han mirakler så publikum får hakeslepp. Vi har grunn til å være stolte av Jarle, for vi har ikke så mange rutinerte, skolerte, genreløse skap-jazzister som ham.
Bernhoft har fartstid fra bl.a Span.

Ping på Gamla - konsertopplevelse

2010-06-16T14:56:00.001+02:00

Sent men godt:

På fredag 4. juli var jeg på konsert med Ping. Jeg begynner å gå tom for superlativer, for Ping leverer alltid.

Konserten på Gamla var en grei gjennomkjøring til oppvarmingsjobben de hadde dagen etter, for Black Debbath på Rockefeller.

Kort oppsummert: Ping spilte låter fra "It's a picnic", fra split-cd'n med No Life Orchestra, fra "The Castle Massacre" og "Discotheque of Darkness" (som er å få på vinyl) samt etpar nye låter.

Man kan ikke toppe seg selv gang på gang på gang. Ping hadde en helt glimrende kveld på jobben, men sparte litt på kruttet til dagen etter.

Likevel må det sies, gang på gang, på gang: Musikk-kollektivet Ping, med sin hang til å eksperimentere med gjestemusikere, er en opplevelse. Hver gang. Godt gjort!

Det skader heller ikke at bassist/vokalist Jørgen er i uavbrutt kommunikasjon med publikum under og mellom låtene, og at han har et unikt vokalregister. Jørgen er en screamer, en crooner, en scat-man, en soft-is (blaut) og hele gjengen er så hysterisk speisa at det er en fest (eller en picnic, om man foretrekker det).

Fremfor alt, Ping er et band som tar sitt ansvar for publikum på alvor. Det er så rått, så flinkt, så latterlig gøy!

Hadde Ping holdt på på 70-tallet, hadde de vært legender nå. Say no more!

Mowr - Settle Down

2010-06-07T00:14:00.000+02:00

Ping på Gamla fredag 4. Juni!

2010-06-03T14:56:00.006+02:00

Jeg vil til Planet Ping!

Det er en stund siden jeg var på konsert med Ping, men på Gamla skal jeg garantert!
Ping er et fantastisk liveband, og jeg anbefaler folket en aften med gode vibber, latterkuler og ikke minst; En musikalitet og spilleglede som ligger tjukt uttapå bandet.

Ja, jeg elsker Ping! De blander psykedelia med metal, hard funk, tivolimusikk og gudene vet hva. En slik oppfinnsomhet er høyst uvanlig nå for tiden, og ikke desto mindre gledelig.
Kom på Gamla i morgen, 4. juni kl 21.00!

The Dog

For dere som ikke har sett Ping live, gir jeg til beste mitt nesegruse forhold til bandet og beskriver hvordan releasekonserten (01.08.09) for Discotheque of Darkness var.

"Magisk på Mono"

Tenk deg at du er 9 år, står og kjedetråkker skosålemønster i sanda på lekeplassen der sommerstillheten har vart lenge. Så kommer bestevennen din hjem fra sommerferie med nye, fargerike klinkekuler, dueringer til å lage kjeder med og lomma full av Sweet-Mint som dere blåser verdens største bobler med.

Stor gjensynsglede, ikke sant, og din bestevenn har sittet lenge i bilen og vil leke, så du blir logrende med på å pakke nabolaget inn i toalettpapir med psykedelisk 70-tallsmønster, lage skøytebane i stua med Zalo, male huset med konditorfarge og koke karamellrøre på kjøkkenet. Sånn føles det å få ei ny Ping-plate i hus, og sånn er det å gå på Ping-konsert.

Det er snart 4 år siden Ping kom med "The Castle Massacre" (klassiker), og ventetiden har vært langdryg før "Discotheque of Darkness" (klassikermateriale), det har vært opp- og nedturer, uvisshet om det skulle slippes et fonogram.... og free downloads å trøste seg med i mellomtiden.

Ventetiden er nå glemt. Jeg tar i mot "DoD" med åpne armer. Det er noe helt annet med et fysisk format der bandet bestemmer rekkefølgen på låtene og du kan lese på coveret.

Releasekonserten:

Jeg kom dessverre et kvarter for sent p.g.a Oslo Omveier, halset opp Pløensgate og brøytet meg uhøflig gjennom bakgården og inn på Mono, der Hans Fredheim var i gang med en groovy jazzfløytesolo på synth. Svett, men lykkelig ålte jeg meg frem til fansen foran scenen. Jeg har sett mange av dem før, smilende, undrende, lykkelige på Pingkonsert.

Vi gynget, svaiet og svingte i takt og utakt med musikken når den tok uventede "ekstrarunder". Mye smil og latter, for låtene til Ping kan endre karakter på null komma niks. Jazzlåta du står og digger blir plutselig til et primalskrikende metalldyr. Den solide progrockeren som seiler avgårde blir med ett til "Pengegaloppen". Vi blunker innforstått til hverandre mens vi iakttar de ubetalelige ansiktsuttrykkene til de som inntil nå bare har hatt et diffust kjennskap til bandet.

Ping live er et eventyr. Humørfylt kommunikasjon mellom låtene varmer publikum, musikalsk humor utført med millimeterpresisjon får hjertene til å banke, og gleden kjennes som bruspulver i blodet. Bandet er trygge på seg selv og hverandre og de trives på scenen. De er blide og viser at de setter pris på publikum. Ja! Ping smiler på alle måter! De nikker og hilser hit og dit mens de spiller, de blikk-kommuniserer smilende med hverandre hele tiden.

Ping er i utgangspunktet fem mann, men har ofte med seg gjesteartister. Bendik (bratsj) har vært med så lenge at han har vokst sammen med bandet, synes jeg. Kim A.W.Eriksen (trompet) og Kristoffer Alberts (sax) er nye for meg. Etter hva jeg forsto er de nyutklekket fra jazzkonservatoriet. Blant annet på klassikeren 'The Dog' (2005) gjorde de en imponerende innsats. Låta hadde for anledningen fått et midtempo, funky mellomspill og da kom det fete blåserriff som fikk nakkehåra til å reise seg lydig. Janitz og Hofstad i tersintevall-samspill på gitar/synth er en ny, artig detalj. Jeg tør nesten ikke si det, men fornemmer jeg Thin Lizzy noen plasser? Jeg kunne holdt på i det uendelige, for det er så mange detaljer vevd inn i hverandre, inntrykkene er så mange.

Ping er den beste lekekameraten man kan ha. De får deg til å le og undre, føkker med huet ditt, drar deg med på musikalsk epleslang i hagen til alle sine åndelige veiledere som Zappa, The Residents, Herbie Hancock og mange fler. De drar deg med på reiser til fremmede skalaer og til mørke metallverksteder. Ping er et mysterium jeg ikke ønsker å løse. Jeg vil bare at de skal være der bestandig, bestandig, bestandig og leke med meg. Jeg vil til Planet Ping!

Mowr - Coed Inept (with permission from Mowr)

2010-06-03T00:52:00.002+02:00

Endelig har Mowr fått sin velfortjente video av Coed Inept.

Fra før har de i allefall én god omtale her på bloggen (les den), men nå skal også musikken ut til verden.
Så her er våre venner fra Bergen med en besettende låt. Enjoy!

Jack Dupon - L'Echelle du Désir 2008

2010-04-06T23:52:00.001+02:00

Jack Dupon - L'Echelle du Désir (CD, Gazul Records 2008)

Det er hyggelig å presentere (bedre sent enn aldri) fransk psychedelia/prog/avant her i Norge - vi er ikke så bortskjemte med det.

Jack Dupon tar igjen for alt det forsømte, og tar oss med på en tur som begynner i mørkt, farlig landskap. Den lange førstelåta er et angstfylt verk med Fripp'ske gitarer, disharmoni og eksperimentelt vokalarbeid.

Rytmeseksjonen arbeider seg halvt ihjæl, taktskiftene står ikke noe tilbake for det Gentle Giant drev med på 70-tallet.

Neste låt, Cousin, er som Fripp på Zappa-planeten. Og heisann, et talekor, as I write! Effektivt, siden låta er temmelig brutal med tanke på harmonier og rytmer.

Taurus:

Ingenting stemmer her, ingenting er på stell, men bra låter det lell. Temaene skjøtes fagmessig sammen. Det kuttes grovt med skjærebrenner, sveises sammen med gass og finpusses med vinkelsliper. En siste finsh på båndsliperen, så er denne låta i mål.....

Jack Dupon driver på i verkstedet sitt i 75 minutter, uten luftlommer i sveiseskjøtene. Det er hoggende galskap opp og i mente, dødelig presist, nervepirrende blodsmakende - og rolige partier som vandrer og vandrer til de går over i fullt firsprang over forstanden din.

Anbefales sterkt!

Låtene:

01. La Trilogie des Mouches - 29:48

02. Cousin - 07:31

03. Taurus - 09:04

04. The man in the leg which Boit - 23:34

05. Oppression - 04:48

Bandet:

Arnaud M'Doihoma- Vokal og bass

Grégory Pozzoli- Gitarer

Philippe Prebet- Gitarer

Thomas Larsen - Trommer

D.A.D (Disneyland After dark) - Laugh and a half

2010-03-15T14:57:00.003+01:00

Danske D.A.D begikk i 1992 en perle av en one-hit-wonder. Hvor ble de av, tro?

I learned politeness on my mother's knee..
I learned by uprightness my number of friends
Should increase...
- When I think about the things I've done...
I laugh out loud to noone ...
- Yeah, to noone..
- 'Coz it's so hard to meet the eyes that I see
When I try to open up my heart
There's something inside me'n'I know it's good...
- But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2

- But I became honest Mr. Mistaken
In spite of the curves my smile was makin'...
Bumpers and kickers in one big stream
I grew up in a life size pinball machine!
Yeah! - They're mean!.
'Coz it's so hard to meet the eyes that I see
When I try to open up my heart...
There's something inside me'n'I know it's good..
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2
- On my behalf
There's something inside me and I know it's good...
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2

- I tried to fill some silence -
'Coz the silence feels so long..
- I knew the ice was gettin' thinner
But I kept skating on!..
My mother threw me into this world as a winner
- But by the light of the yellow beer
They tell the jokes I'll never get to hear!!
- On my behalf
There's something inside me and I know it's good..
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2

- On my behalf
There's something inside me and I know it's good
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2.
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2..
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2...
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2....

Tori Amos - God ( Fra 'Under the Pink')

2010-03-15T14:30:00.002+01:00

Denne låta savnet jeg da Tori Amos spilte på Centrum Scene i september 2009. Høydepunktet var faktisk Tori alene med pianoet i en egen Lizard Lounge-session.
Vel, her er studioversjonen av "God", som hun ikke spilte:

God sometimes you just don't come through
God sometimes you just don't come through
Do you need a woman to look after you
God sometimes you just don't come through

You make pretty daisies pretty daisies
Love I gotta find what you're doing about things
Here a few witches burning
Gets a little toasty here
I gotta find why you always go when the wind blows
Tell me you're crazy maybe then I'll understand
You got your 9 ironin the back seat
Just in case
Heard you're gone south well
Babe you love your new 4 wheel
I gotta find why you always go when the wind blows

Will you even tell her if you decide to make the sky fall
Will you even tell her if you decide to make the sky

God sometimes you just odn't come through
God sometimes you just don't come through
Do you need a woman to look after you
God sometimes you just don't come through
Do you need a woman to look after you
God sometimes you just don't come through

Karpe Diem - Glasskår 2004

2010-03-13T00:24:00.009+01:00

Karpe Diem EP 2004

Debututgivelse med mange godbiter!

Karpe Diem har jeg fulgt med på i mange år!
Jeg er ingen rap-fantast, men Karpe digger jeg; Chirag Patel er en kul og morsom dude, og Magdi Ytreeide er en rimsmed det står respekt av. Dessuten har han en sjarmerende skarre-R, som seg hør og bør en Stryn-egypter. Det er nesten blitt et varemerke for Karpe Diem.

Etter mange års fartstid bransjen har de vokst seg til å bli artister av øverste skuffe.

Legger ut noen viedoer, kommentarer er velkomne.

Skjønner'u? - 2004

Vestkantsvartinga 2008

Thin Lizzy - Sitamoia 1974

2010-03-12T21:39:00.004+01:00

'Sitamoia' er lite kjent utenfor den inneste krets av Thin Lizzy, derfor legger jeg den ut her, som en tributt til en av de mest særegne musikere jeg vet om.
Phil Lynott gikk bort i 1986, før han fylte 37 år - og verden mistet et geni.

Wishbone AsH - Argus 1972

2010-03-12T21:23:00.003+01:00

Jeg disker opp med en hel spilleliste med denne klassiskeren.
Argus var mye mer progressiv enn de senere albumene med Wishbone, men tersgitarene var til stede også her.

Soundgarden - Badmotorfinger 1991

2010-03-12T20:37:00.005+01:00

LP -1991

Dette er et av de største grunge-albumene fra 1991.

Det var lenge før Chis Cornell klippa håret og ble softrocker.
Led Zeppelin og Seattlesoundet er godt blandet her, og Cornells vokal gir meg frysninger.

Jeg har har (minst) to favorittlåter her, den harde Outshined og den vakre grunge-balladen Somewhere.

Outshined:

Somewhere:

Johnny Cash - Hurt

2010-03-12T20:14:00.007+01:00

Hurt is the moust hautnting, beautiful tune on this record. It's originallly made by Nine Inch Nails, but i think Cash, with his tormented voice made a song out of it - the kind of song that hits you right in your Solar Plexus.

Look at the videos at judge for yourselvs.

PS: The HQ N.I.N-video is recently removed by Youtube. (I feel like swearing)

Hurt - Johnny Cash

Pen Expers - Bring on the Heartache

2010-03-03T10:28:00.003+01:00

Pen Expers - Bring on the Heartache CD Fold4 Records 2006 (Swe)

http://www.myspace.com/penexpersband

The screen in my head
Flotte åpningsakkorder. Vokalen er ung og vital. Bassen har en fremtredende rolle på slutten av låta, men så er det bråstopp.

Icebreaker
Gitarintro spilt på én streng. Anmassende. Bassen får sine "seconds of fame" her før låta bråstopper.

Star
Gitar-pling-plong-intro som jeg begynner å bli lei av.
Rolig låt men så er det altså den der gitaren som skal sage seg gjennom kraniet via øregangene, og det med én sylskarp streng. Au, for svarte! Vondt, jo!

Forever
Bassintro, gitar fylles på - skarp og variert her. Bra vokal, sjarmerende svensk aksent.
Så er vi tilbake til gitargnaginga igjen. Den forfølger plata som en ondartet vaktmester fra barneskolen.
Noen fine øyeblikk med vokal og koring.

Draw
Akustisk gitarintro i samme takt som er innøvd en gang for alle.
Det er ingenting å utsette på vokalen og arrangementet elles. Midtveis i låta prøver man seg på et halvhjertet break med "telefonvokal" og litt annet krimskrams. Gitaren avslutter låta.

Kasparov
Bassintro istedet for gitar. Dårlig sjakktrekk, for gitaren kommer halsende etter og gir oss en dobbel dose en-strengs-riff, og sjangler ut når låta bråstopper.

Leavers
Fin gitarintro med påfølgende vokal som ikke skiller seg ut fra tidligere prestasjoner hittil. Så blir det stille (og det er litt deilig), men dæggær'n! På'n igjen! Låta bygger seg opp igjen til tidligere eh... høyder (nå var jeg snill).
Så vart det bråstopp igjen med trynfjøla først, gett!

Drop
Nesten identisk gitarintro som på "Icebreaker", og vokal m/band diltende lydig etter i streng. Så begynner det elektriske en-strenggitargnål-marerittet. TA NÅ DEN EFFINGS GITAREN FRA DEN MANNEN!

The letter Song
Nedpå låt. Rytmeboksen er satt på halv fart, og vi kunne tøffet ut fjorden...MEN: Litt en-strengsmasing må til.. Oi, nå ble det veldig rolig her, nesten som om bandet har funnet en balansert diett av frukt og foreskrevne vitaminer. Fillern, det skulle jeg ikke ha sagt, for der kom det en gitarkaskade som var slitsom, usunn og usjarmerende. Heldigvis stoppet låta like etter.

Konklusjon

Bandet har satt metronomen på 100 slag i minuttet og holder seg trofast til det, med unntak av spor 1 og 9.
På låtene 2 og 8 er gitarintroene identiske bortsett fra at den sistnevnte er akustisk.
Det var en smertefull opplevelse å høre på denne plata. Men jeg herdes nå. Jeg blir et helere menneske. Etter dette tåler jeg alt!
Om denne anmeldelsen blir lest i Gøteborg vet jeg ikke. Jeg sjanser på at ingen river av meg armen og slår meg ihjel med den

Morten Richter - Message from the Slum

2010-03-03T10:10:00.003+01:00

Morten Richter - Message from the Slum
(Plate for kleine søndager på sofaen)
1. Backfire Baby
Låta begynner søtt med en dæsj marsipan ispedd litt Boomtown Rats, litt omp og taktskifte. Pluss for stø og tydelig bass.
2. Beautiful Girl
Denne låta fortsetter søtt med spinkle gitarer som gradvis fylles ut. Stemmen er tynn, men blir etterhvert fylt opp av layers. Stødig komp og fine overganger, en standard låt - etter min mening.
3. Minding My Own Business
Beatlesflørt i samme toneart som forrige låt. Meeeen, pent gjort.
4. Pop-up Window
60-tallspastisj-slash-postpunk, minner litt om da jeg gikk i korps og måtte holde marsjtakta, men bra utført. Fin overgang fra vers til refreng mot slutten av låta. Kledelig dose la-la-la-la'er! :)
5. Password
Midtempo med 60-talls-sound. Iørefallende refreng (Ooooeeeooo) Bra!
6. My slum
Rolig sak med "Twin Peaks"piano-fender-rhodes-intro. Like mye luft på stemmen som Alecchhhandro Fuentes. En smyger, litt teit, fordi det overhodet ikke høres slum ut. Kødder han med oss, eller er det sukkerspinn-helvetet han prøver å komme ut av? (Rehab? Yeah, yeah, yeah!)
7. Gravity
Radiovennlig, slepende og med en antydning til fuzz på gitaren (Jøss!). Det *er* er deilig melodi, men etter å ha hørt skiva noen ganger er det lett å få overdose deilighet også. Ja, jeg vet jeg er usaklig.
8. Wake me up when it's over.
Først trodde jeg det Hansson som sang Mmmm-bop, men så tok det seg opp - og ble nok en 60-tallsgreie (na-na-na-na-na-na, og doo-wop, doo-wop plassert der det passer).
Overlappende vokal. Sånn blir det når man skal gjøre alt sjæl. Vekk meg om etpar minutter.
9. Reality
Dream on, det er for mye virkelighet i verden.
10. Vampire fool.
Antydning til æksjn! Fete gitarer starter ballet. Så baller det bare på seg til det slutter når vampyren lukter kristenmannsblod i form av stakkato og slow-mo-punk. Ribbefett som faen!
11. Tommy
Åpningsriff i samme toneart som på forrige låt, bare fortere og tøffere. MEN: Samme toneart som forrige låt! Latskap!
Fin oppbrekking av låta når det er ca. en tredjedel igjen.
12. A computer ruined my life.
"Green fireball, blue fireball" re-re-repeteres i starten til kompet av gitarer, deretter følger en nedpå låt. Veldig likt alt det andre jeg har hørt av denne plata. Dessuten: Er det no gæærnt med computere også, nå da?
13. Suicide song
Igjen samme toneart som forrige låt. Det er utrolig irriterende, og vitner om at Richter har begrensede vokalferdigheter og fantasi. Hvorfor lager han en suicide-låt på over 7 minutter? Det enkleste er pistol!
Men til låta: Sørgelig, sørgelig... piano og gråt...Bygger seg opp til over 7 minutter med 4 akkorder og lag på lag med instrumenter .."I'm crying". Var det virkelig computerens feil??
Jeg har lyst til å lage et ordspill om Richter og en viss skala, men plata har ikke trøkk nok.
Det er en del bra her - melodiøs og fin pop, men det lyder for likt, det er pusset og flikket. Klipt og limt. Det kunne med fordel vært mer variasjon i tonearter, tempo og lydbilder. Små doser er bra. Ei hel plate blir som å spise 13 punsjboller og prøve å holde seg oppreist etterpå. Jeg skjønner ikke det der med slum heller, er nok blitt for gammel til å fatte ungdommens ironi.
Sannheten er at jo mer jeg hører denne plata, jo mer kjeder jeg meg.

2010-03-03T09:31:00.004+01:00

Sigh & Explode

¡O Bailan Todos o No Baila Nadie! EP, 5 spor (Mas-kina Recordings 2007)

http://www.myspace.com/sighexplode

Gidameien som det skrikes her, da! Det er så en stakkar som er oppvokst i et møblert hjem blir rent forskrekket. For dette er rå primalrock fra dypet av hovedstadens dundrende rockehjerte, og screaming som får "Sinnataggen" til å fremstå som et solskinnsbarn fra bedehusland.

Det måtte noen lyttinger til før jeg hørte hvor fandenivoldsk gøy dette er. Ikke sånn å forstå at gutta ikke tar musikken sin seriøst! Ånei! De spenner på seg øksene sine og trår til med fra første taktslag. Her er det ikke rom for dill-dall.

1. Catalyst:

Forholdvis rolig sak, gode harmonier, med imponerende tromming og generelt godt samspill. Det går foruroligende sivilisert for seg. Er det stille før stormen? Jepp!

Gnistrende flott låt!

2. Down in The Imitation:

Her begynner den virkelige moroa. Høyenergi-ministeriet bestemmer at det skal gå i turbo-olje-takt, og nevnte jeg "gnistrende " i forrige låt, må jeg fleske til med "eksplosjonsartet" nå.

Likevel er det ikke noen uorganiserte uryddigheter her. Alt går så perfekt sammen, fra vokal via gitarer og bass, til trommene (som aldri slutter å imponere meg).

3. Do We Share This Gravity:

Utspekulerte taktskifter og primalvokal gjør meg lykkelig! Her er stor musikalitet kamuflert som Fantomet på flybensin i storbyjungelen. Imponerende samspill, og igjen er det trommearbeidet jeg henger meg mest opp i - for *det* er det tøffeste og mest presise jeg har hørt på lenge!

4. Electric Reviers:

Hørt på makan! Pønk med spanske følelser! En liten duell mellom bass og gitar får de også skviset inn akkurat der det passer best. Jeg går tom for superlativer her. Det er SÅ bra!

5. C'est une Épreuve on 'sen Trompe

Spanskinspirert intro fulgt opp av stilsikkert gitar- og rytmearbeid. Den spanske feelingen er der i blodstyrtende tempo gjennom hele låta, og det kjennes så innmari riktig.

Konklusjon:

1. Hva var det som traff meg nå???

2. Stakkars trommeskinn!

Gutta leverer gjennomført, skikkelig arbeid. Jaggu er det deilig å få flerret av seg ryggskinnet noen ganger! Noise/scream på sitt aller beste!

Løp og kjøp!!

Mowr - Mowr

2010-03-03T09:18:00.005+01:00

Mowr
Demo 2007.

http://www.myspace.com/mowrband
Bandet består av Jørgen Mo - Mouth and guitar; Tor Aune Wright - Bass; Bantha Poodo - Drums;

Spor: Coed-Inept

Settle down

På denne demoen hører jeg stemmene til mange av Seattles store sønner, samt den kromatiske melodiføringen som satte sitt fingeravrykk på grungen.

Det Mowr gjør er å lage en ny type musikk. Jeg lukker øynene og lar meg føre inn i en verden av diffuse skikkelser i en urskog.

Coed-Inept starter med at et langrtukket "aaaaa" - et ensomt rop i skogen, som om forfaderen innkaller til allmannamøte.

Og stemmen bærer, insistrerene. Gitarer legges på, og vi er på vei inn inn i det mørkeste mørke. Dissonans og trommer hugger ut budskapet.

Settle Down: Mørk melodi, om enn lysere en Coed-Inept. Stemningen i refrenget er lyst og forløsende.

Dette er musikk som har sine røtter i progmetallens etterhvert så rike jordsmonn. Men tro om ikke disse gutta har drukket av sammen beger som Soundgarden og vært i Kashhmir med Led Zeppelin...? Ikke at det skulle ha noe å si for lyttegleden, så langt ifra - det er bar e så j *** gøy å høre folk som er så dristige at de tør å ta opp arven til selvste Gudfedrene i sin sjanger. Jeg vil gjerne høre mer fra disse gutta!

Bandet smelter sammen og videreutvikler grunge og metal. Det er mørkt og mystisk, Pantagruel kan dukke opp når som helst - og det hadde ikke forundret meg om en munkekledd skikkelse kom og spurte hva klokka var.

"Gimme mowr!"

Illumion - Hunting for significance 2009

2010-03-03T06:31:00.014+01:00

Illumion

Hunting for
Significance
Progress Records
Cd - 2009

http://www.myspace.com/illumion

Britt Johansen 15 desember 2009

I 2002 startet Eveline van Kampen bandet Illumion, etter at hun gikk ut av konservatoriet i Alkmaar. Hun trommet sammen en like skolert gjeng, Esther Ladiges (vokal), Peter H. Boer (bass), Emile Boellaard (trommer) og Gerton Leijdekker (keys). I følge presseskrivet er bandet influert av Magenta, The Gathering, Ayreon og Stream of Passion. Tekstene er inspirerte av Oscar Wilde, Edgar Allan Poe, Frank Kafka og William Blake. Ambisiøst, med andre ord.

For egen del kan jeg tilføye at Esther Ladiges' vokal har noe Kate Bush-aktig over seg og at Eveline van Kampens begeistring for Steve Vai ikke kjenner grenser. Visst er hun flink til å spille gitar, de er kjempeflinke alle sammen, men det blir FOR overlesset etter min smak.

Video: Scarlet Sin

'Hunting for Significance' byr på delikat, seig/tung og melodiøs prog. Her er orientalske klanger, glitrende instrumentalferdigheter og gode ideer hele veien. Vokalen er kanskje litt for forsiktig i all sin svevende smakfullhet.

Albumet durer og går på det jevne, men detaljene er så mange at de dessverre drukner i hverandre. Det gir meg følelsen av å ha hørt på samme låt i 58:41 minutter når plata er slutt.

Jeg synes dette albumet er et eksempel på hvordan det kan gå når seks høyt skolerte musikere vil ha like mye plass i lydbildet, hele tiden; Overlesset, men med potensiale.

Ok, det er mange flotte instrumentalpassasjer her, men faren for å sovne underveis er overhengende. Det har jeg faktisk gjort noen ganger, så ingen skal fortelle meg at skiva ikke er avslappende.

Til slutt: Det fins bare én Steve Vai! Bare én, og det er nok.

Mollygogo - Girls love That Shit 2008

2010-03-03T06:13:00.005+01:00

Mollygogo

Girls love that shit!
Partyhouse Records
Cd - 2008

Britt Johansen 23 juni 2009

Omtale:

Baksiden av inlayet viser lykkelig mann med et bredt smil med en ring av bergensk selvtillit, og på frontbildet gliser nok en bergenser. Det er grunner til at bandet gliser; De har nemlig levert et stykke glad ska-punk, en energibunt av ei plate som går unna i en fykomfei, raske spor, og med en stor dose musikalitet. Bandet er godt samspilte, soundet skyves og bæres frem av en våken, nærværede rytmeseksjon.

"Wohoooooooo!" Slik starter "Like lovers do" samt noen gloser på italiensk (?) før vi stuper uti sommeren, og masjerer i takt med trommene i påvente av at resten av låta skal komme ut og leke. Det livner til litt og litt, og når låta er slutt, sitter man igjen med et skamløst catchy hornarrangement på hjernen.

"Useless but Free" er en plain hvitmannsreggae med gitarhjelp på refrenget. Greit nok, forsåvidt. Jeg lar meg stadig imponere (og slites ut) av vokalister som har en stavelse på hver tone. Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker denne låta. Den er litt fin, og så blir den døll, slitsom, og fin igjen. Jo'a. Den har absolutt sekundære kvaliteter.

Hvor mange ord er det mulig å skvise inn i en sang, og hvor fort er det mulig å synge dem? Sikkert et rart spørsmål, men på "All night" får vi en oppvisning i dette, så jeg nevner det bare. Gøy er det også. "All night" iler travelt avgårde i dress og Converse-sko. Litt frekk og rufsete i væremåten, men en slagferdig skøyer i det gode selskap.

Trommearbeidet på denne låta er økonomisk, men effektivt, og blåserne er også plasserte der de gjør nytte for seg. Dette er "hard-ska", med gitarer/horn som bytter på å trekke opp feltet. Fort, fort!

"Idaho":

Oi, intro med gitar-arpeggio og syngedamer. OK, da, det låter ikke dårlig. Polstret pop-punk, med stadionrefreng. Gitarene trasser seg litt ut av tradisjonene her og der, men med god vilje er det bare å planlegge reisen til Idaho. Låta en rar blanding av alt. Bon Jovi er på korpsøvelse, gitaristen spiller latino på fritiden mens heavykollegaen vikarierer på de harde partiene. "Idaho" har såpass med rockefakter, at en overraskende slaphand-solo blir som en lynrask show-off. God ide! Bli med og syng "Idahooo", og spill feedback på luftgitar!

"Valentine" begynner så tilforlatelig: En sterk rocker, refreng med standard rockefrasering, ren transportetappe. Men at låta skulle bloddopes med altfor-mange-stavelser-i-sekundet-HJELP!-rap var uventet og bedre utført enn jeg håpet på.

- Og jaggu knokles det slaphand her også, så fort at jeg fikk et tomt "donald-blikk" i etpar sekunder. Gutta ror seg imidlertid tilbake til ska-havna igjen! Hvasse gitarer og horn skaper kontraster, forskyvninger i lasta. Feedbackgitar-avslutning. Oh well.

"C4" en beinhard rocker. Gitardrevet intro, rytmen settes en gang for alle. Vokalen tvinger seg inn i selskapet og gjør det livat der. Dette er vel den mest varierte lille låta på albumet. Trombonen sklir kledelig ustødig avgårde, Gitarersoloene sager kranier, basstromma hamrer, tamtam'ene dundrer før en liten fuzzy solo avslutter låta.

"Festival Fuck Fest". Harde gitarer med piggtrådstrenger, fytterakkern. Vokalisten går ut i hundreoghelvete (and counting), blåserrekka henger tappert med, og her må noen roses for eksellent pleie av trommeskinn. Smarte taktskifter! Kreativ bruk av blåsere, tenker jeg, før en utspekulert gitar trekker meg inn i en ny tonerekke. Henda fulle og lopper i blodet, det lover jeg!

"Familiar Ground": Reggae med funk-islett, hører jeg brokker av refrenget til "Under the Bridge" (RHCP), bare i en ny takt ("Take me away, to the place I love..")??? Er det italiensk igjen? Fin blanding av tung ska og reggae. Ellers tynt, eller njææh, det er jo bra, i alle fall ikke dårlig!...kanskje det begynner å bli nok nå?

"For Them All": Metallintro på gitarer. Det skal godt gjøres å få dette til å likne ska. OK, vi kan kalle det turbo-ska når den tid kommer, etter at munnspillet er ferdig: Gitarene skrapes rene for riff og tidstypisk triol-dæljing fra 70-80-tallet, før de går løs på resten av låta med en entusiasme som burde være tynnslitt, tempoet tatt i betraktning. Deretter blir det 'slow-metal' og pustepause, noe som preger resten av låta. Kult, for jeg er sliten.

"In time of need":
Yess, her kommer de gudbenådede blåserriffa igjen - en hjerneklisterlåt er født! Ja, denne her kommer til å sitte fastlimt sammen med alle andre kule riff som bor i hodet. Herlig gyngene låt, heftig hook! DANS!

"Summer of position 69".
High-school-intro går over i flerstemt hurtig-sang med en imponerende sikkerhet! Og meloditeften? De finner visst inspirasjon over alt! Wah-wah-gitarer ber mykt opp til dans med en vandrende bass i et kveldsstille strøk, sax'en står på trappa og jammer under fullmånen og fuzzgitarene glefser disiplinert i luftegården. Det er så mange rare skruer her, og på en ..eh.. skrudd måte passer de inn i nabolaget.

"Swim When you drown":
Hurtigtog bråbremser og sklir over til karibiske rytmer med funky islett og rare takter og chords - og virkelig strålende vokalarbeid! Snålt på grensen til det glade vanvidd, men stilig! 64-dels mellomspill på gitaren, før det braker løs i meldoiøs punkstil.

Ja, her det mye rart - morsom og finurlig underholdning. Musikken kan høres triviell ut ved første ørekast, men etterhvert som plata går fornemmer jeg snedige planer og mye tankvirksomhet. Mollygogo er drivende dyktige musikere, og et sjarmerende band.

Anbefales sterkt som humørbombe!

Medlemmer:
Seb: Vocals
Egil: Bass, Backing Vocals
Christian: Guitar
Knut: Drums
Jan: Saxophone
Odin: Trombone

Birte Nordahl - And still the caged bird sings 2009

2010-03-03T06:11:00.008+01:00

Birte Nordahl

And still the caged
bird sings
MamaSaySing Records
Ep - 2009

Britt Johansen 2009

Omtale:

Birte Nordahl har jeg fulgt med på i et års tid, men hun har flydd under min radar lenge før den tid.
Noen ganger har man sånn flaks her i livet at man detter borti ekstraordinære talenter man bare VET har det som skal til for å skape seg en lang musikkarriere, og glad er jeg for det. Nå slipper hun sin debut-EP, og jeg håper at hun når ut til mange - for både hennes og publikums del.
Nordahl er et talent med styring på alle deler av produksjonen sin. Hun noterer musikk/tekster på servietter og papirlapper, syr sammen låtene ved pianoet og "kaster ball" med multiinstrumentalist og uvurderlig støttespiller Ola Aanje (March Brown++). Birte overlater ingenting til tilfeldighetene, og det høres. Det er proft til fingerspissende, elegant, ingen famlende debut her, nei.
For noen uker siden vant hun en filmmusikk-konkurranse (The Experimental Witch, etter romanen "The Witch of Portobello" av Paulo Coelho, yep - han med "Alkymisten".).
Å vinne en sånn konkurranse foran ca. 6000 andre håpefulle er en så stor prestasjon at jeg føler meg stolt på norsk musikks vegne. Vel, en seier er én ting å glede seg over, fem-spors EP'en til Nordahl er enda en glede.

Låtene:

1. By the River - interlude
Forsiktig piano og Birtes varme stemme. Etterhvert knirker en gitar i entréen, og gjør seg lekker. Minimalistisk og rent uttrykk.
2. Dance of Life
Storslagen, svevende og velfundert låt, med referanser til blant andre Pink Floyd og Abba. Dette er låta Birte vant Coelho-konkurransen med, en umiddelbart tilgjengelig låt.
3. Guide This Little Boat
Akustisk gitarintro av Aanje. Pianoet faller inn, bruser og breier seg. Orkestrert, gyngende sound. Reinhekla soulvokal på slutten.
4. Again
Balsam for slitne sjeler. Låta med mest 'band-sound', distinkt bass. Nydelig gitarspill, strålende produsert.
5. And still the caged bird sings

Dette er min store, store favorittsang, den er rett og slett hudløst vakker. Her har Birte skrudd sammen ei låt med mye ladet stillhet rundt stemmen sin. Den er så balansert og behersket, så stemningsfull og intens at jeg ikke har hørt liknende siden Radka Toneff og Steve Dobrogosz på "Fairytale". Og for en nydelig cello!
Av andre referanser kan jeg nevne Tori Amos, Mozart, Grieg og Sæverud. Birte lar seg inspirere! Hun er motsetningsfylt og variert som Tori, klokkeklar som Mozart, og der de 'norske' klangene bryter frem, går tankene hen til Grieg og Sæverud. "Dette er Nordahl-soundet", tenker jeg fornøyd for meg selv, og gleder meg veldig til release-konserten på Blå, den 09.09.09 kl. 20.00.

EP-facts:
Alle låter er skrevet av Birte Nordahl
Alle låter er produsert av Ola Aanje og Birte Nordahl
Spilt inn: Musikkloftet + Lazy Days Studios
Mix: Ulf Holand, Ola Aanje
Mastering: Björn Engelman
Spor: 5
Cover: Fotograf og kunstner Marianne Straw har laget et bilde til hver låt.
Label: MamaSaySing Records
Musikere: Birte Nordahl (Piano), Ola Aanje (Alt mulig), Paulin Skoglund-Voss (Cello)

Ping - det fine, rare bandet jeg elsker

2010-03-03T06:00:00.000+01:00

Ping er et oslobasert band med arktiske røtter. Kompisene Jørgen Greiner og Mattis Janitz fra Lakselv startet opp som duo på slutten av 90-tallet. Senere hanket de inn Alexander Lindbäck (også fra Lakselv) på trommer, Hans Fredheim (Østfold) og Tore Hofstad (Trondheim) på keys.
Trommene er nå overtatt av Terje Claesen, mens Alexander konser om sitt hjertebarn 'Seven Doors Hotel'.

Ping spiller musikk som spenner over alle sjangergrenser fra prog via tivoli via metal via jazz og zappaoide komposisjoner.
De er flinke på instrumentene sine (det MÅ de være, med den musikken de spiller!), har scenesjarm og et unikt sound.
Ping er dette tiårets store oppdagelse for min del, og jeg har så mye glede av å følge med dem.

I morgen, lørdag 1. august, slipper de sin fjerde plate, "Discotheque of Darkness", og partyet er på Mono klokken 18:00, gratis.

Vinylgeeks bør også kjenne sin besøkelsestid, for plata slippes på feit vinyl med gatefoldcover dekorert av den glimrende billedkunstneren Christer Karlstad.

Fra www.thepingpage.com :

Welcome all to a friendly gathering in celebration of our fourth release - Discotheque of Darkness.

The shit will hit the fans at Café Mono, Oslo, Saturday August 1st, and we’ll start playing in prime time, exactly corresponding with barne-tv at NRK, that is 18.00.

So bring your distant relatives, your secret lovers and your local state leaders; this is musical bonanza at the utterly unfair price of gratis/no-charge-what-so-ever.

The dough you save on the entrance fee may, if you wish, be spent on the purchasing of the tonal goods, be it in handy compact disc format, or retro vinyl style.

See you!

Sexsuade - Sexsuade

2010-03-03T05:50:00.007+01:00

Sexsuade hørte jeg første gang etter en lang dag full av ulvetenner og snubletråder. Det var som å få en god klem akkurat i rette øyeblikk.

I etterkant har jeg fått en selvtitulert promo-EP i posten, et lekkert og saftig støkke powerpop/rock. Tenker vi oss Pearl Jam fra tiden rundt "Ten" nærmer vi oss uttrykket til Sexsuade. På denne paletten har bandet fra Roma lagt sine egne farger, lys og skygge.

Sexsuade finner ikke opp kruttet, men det har andre gjort, så det spiller ingen rolle for meg. Det som fengsler meg med dette bandet, er at det høres så vidunderlig lett ut, alt sammen, selv om det tidvis er ganske så avanserte ting de holder på med - hør bare på luftige og episke "Gone".
Lydbildet er et paradis for detaljfriker - rikt, gjennomtenkt, velprodusert!

Vokalist Alfredo Bellumori har en intonasjon og frasering som av og til får meg til å tenke på Eddie Vedder i en mykere utgave. Han synger rent og uanstrengt, selv når han går høyt uten å synge i falsett. Han drar på og lar det stå til, med utmerket resultat. Diksjonen kunne vært bedre, men siden jeg ikke er noe utpreget tekstmenneske, blir ikke totalopplevelsen dårligere av den grunn.

Gitarist Alessandro Borgo Caratti, som holdt på med jazz-standarder til han ble lei, og dannet Sexsuade, varter opp med alt fra fuzz og wah-wah via de lekreste akustiske detaljer til 'tapping' etter Steve Vai-skolen. Jeg må fremheve kassegitaren her, for på den viser Alessandro hvilken god gitarist han er - sjekk ut powerballaden "Is all for you". Vakkert.

I rytmeseksjonen befinner bassist Andrea Scordia og trommis Luca Fareri seg, et særdeles dynamisk tospann. Som Alessandro har begge fartstid innen jazz, noe som tilsier presisjon og fordrer evne til samarbeid. Keyboard og programmering er så behersket i bruk og så spissfindig utført av Federico Bisozzi, at det må kunne kalles mesterlig.

Det er noe trygt og godt med et band der *alle* behersker sine instrumenter til fingerspissene men likevel gir hverandre plass. Sexsuade er ren vellyd - pleasure i bøtter og spann. Låtene matcher hverandre som hånd i hanske, der de duver avgårde.

Skulle det være tvil: Ja! Jeg ble forført, og det var deilig!

Låter:
1. Emotional Bondage
2. It's Winter time
3. Is all for you
4. And nothing more
5. Gone
6. Emotional Bondage (extended v.)

Fatboy - In My Bones 2009 (swe)

2010-03-03T05:48:00.003+01:00

Fatboy
In my bones
Fat State Prod. - 2009

Anmeldelse: Oj, vad kul! Digipac med booklet, tekster og bilder - lekkert! Svenske Fatboy får frem nostalgikeren i meg, og jeg tenker tilbake på den tiden da hjørnene var runde, vi hadde utslagsvask med blå gummiring på og jeg var bitteliten og lå på gulvet med øret inntil Kureren og lyttet, lyttet, lyttet - sammen med mine onkler som i tur og orden innlosjerte seg hos oss i tiggerstaden for å finne jobb og legge stusselige og krigsherja Finnmark bak seg.

Fatboy maner frem minner om lengsel og coolness, brylkrem og spisse boots, lukten av skinnjakker, røyk, øl og etterbarberingsvann.

Musikken er tøff og sentimental, glad, cocky og ensom. Lydbildet er tidsriktig med tørre trommer (esseniselt her her tam-tam'ene og vispene) og kontrabass. Gitar med tremolo, hva er mer lengtende enn det? Tøffe riff og rockabilly-licks, presise blåserstikk og nervebalsamerende stryk.
Vokalen veksler mellom reinspikka crooning, 50-talls bryl-potent-vokal og nydelige harmonier med damebidrag.
På førstesporet, Way down Low, får jeg litt assosiasjoner til Cherry Poppin' Daddies og alle deres kamerater over dammen.
Og sannelig finner vi ikke elementer av gypsy/klezmer, særlig på In my Bones og på Busy Bee! Fett!

Roy Orbisons spøkelse lurer i bakgrunnen, uten at det bør skremme bort de som *hater* Orbisons skjelvevokal, for den eksisterer ikke her. Her er det bare pur vellyd og... og... for en vokalist Thomas Pareigis er! Full kontroll, ikke et eneste feilskjær.
Det samme kan jeg si om bandet. Det er samspilt, ikkeno' slinger her, nei!

Bandet:

Thomas Pareigis: Vocals, acoustic guitar
Hannu Kiviaho: Electric Guitar
Alf östlund: Upright Bass
Jan Lissnils: Pedal Steel Guitar
Joakim Lindahl: Electric guitar, Six String, Banjo, vocals
Jörgen Wall: Drums, percussions and vibraphone

Låtene:

1. Way down Low

2. Down at the Room

3. Springtime

4. I Once had You

5. The way we were

6. Born to love one Woman

7. Dark City Sky

8. Humiliation

9. In my Bones

10. Busy Bee

11. Blue Skies

Fatboy spiller snart på:
Jordunfestivalen - 18 juli
Down On The Farm - 8.aug

Adventure - Beacon of light

2010-03-03T05:43:00.007+01:00

Adventure
Beacon of light
Progress Records
Cd - 2009

Britt Johansen 2009

Omtale:
Orgelintro og standardrock før stonerriffet overtar butikken. Riffet setter seg og er nå hovedtemaet. Sterkt og solid. Til saken: Vi snakker skikkelig prog her, konseptalbum, fjellvegger av lyd, alt hjertet måtte begjære av svulstigheter og symfonisk rock.
Jeg trodde ikke mine egne små ører da jeg hørte plata for første gang. For makan til "Prog for Dummies" har jeg ikke vært borti - alle 70-tallets hemmeligheter er her, alle tøffe fraser, fugetrikset, stereoid lydpanorering, syrete ornamentikk og annet småplukk.

Her hører jeg Emerson, Deep Purple (på en god dag), Rick Wakeman, Yes, Genesis, Oldfieldske tostemte gitarsoloer, Mannfred Mann's Earth Band...til og med Latimer/Bardens (Camel) har sneket seg inn. Noen takter med norsk folkemusikk er snedig kamuflert, man legger nesten ikke merke til det! Det er to markante størrelser som ikke høres på denne plata, Frank Zappa og Gentle Giant, og like greit er vel det.

Men så var det tekstene. Naivt, patetisk - som om de har falt ned i gryta til Barclay James Harvest og svelget noen liter "Hymn". Pluss at de har den der "mankind-greia" som Wakeman har på "No Earthly Connection" (også bygd opp i satser). Den norske aksenten er litt for tydelig, dessverre, og vokalen er til tider ujevn.

Men herregud, gi meg moog og mellotron så er jeg fornøyd. Det er bra gjort, dette her. Adventure vet hva de holder på med, de er flinke og tålmodige, så de har mye og gå på.

Einar Teigen - Lev 2009

2010-03-03T05:39:00.003+01:00

Einar Teigen

Lev!
Cd - 2009

Britt Johansen

Anmeldelse:

Takk. Takk skarru faen meg ha. Nok en norskspråklig rockemoralist som forteller oss at det er viktig å leve og sette pris på de små ting. Jeg blir så lei, så inderlig lei av alle som har svaret på livets gåter og må fortelle alle andre hva som er riktig!

Derfor filtrerer jeg bort de patetiske unnskyldningene av noen v.e.l.d.i.g tydelige østnorske tekster, og hører kun på musikken. Det er ikke noe å hoppe i taket for det heller - kvasi-rock med littegrann dansebandtakter og litt tam blues som 'alibi'.

Einar Teigen fra Bamble har laget 10 låter med standard 3-4-greps nybegynnerrockelåter, et par-tre stykker av dem med lengre riffdrevne passasjer som er overraskende kule i forhold til den flate, forsiktige vokalen og materialet ellers. Det høres ut som om de gode riffene er separate ideer som er hekta på hvilken som helst låt for å få den lang nok.

Prydelighet med entusiasmeavstøtende teflon er dette for meg, og jeg har lyst til å hive innpå en angrepille mot det. Det er sjelden jeg angrer på å ha hørt på ei plate, men dette her får meg til å lure på om jeg burde spilt yatzee med familien i stedenfor.

Som sagt, de få sterke riffene legger man merke til. Vilje og instrumentell styrke trekker opp. Men akk. Hverdagsprosa med komp holder ikke, og når låtene er på over 4 minutter blir det bare en gedigen overdose kjedsommelighet.

Vel. I følge presseskrivet vil Einar teigen komme seg ut og spille på småsteder. Helt grei brun-pubmusikk, der man ikke stiller så høye krav, men skal det bli noe mer ut av dette prosjektet må det skjerpes *mye*. Teigen KAN dra mer på med vokalen hvis han tør, det hører jeg, men han gjør det så altfor lite. Kom igjen, Einar! Neste gang vil jeg høre at sjela di revner!

2010-03-03T05:37:00.000+01:00

Don't Cry Wolf
Don't Cry Wolf
Ebbalife Records
Ep - 2008:

Gøy skive å få i planeten!

"Hm... Sinnarock...tonsill-hardcore..gitarer på vranga", tenkte jeg først, og tok ikke helt feil, for iltert er det.

Det fine er at det ikke *bare* er sinna, her er det en del rolige partier med skjøre, mørke og nesten litt faretruende akkorder - før man atter får seg noen kjappe nesestyvere.

Bandet har gode instrumentelle ferdigheter, og lyder til tider ganske så avanserte. De behersker overraskende taktskifter, presisjonen er svært bra, plekternedsmeltings-faren er stor, vokalharmonier (!!) dukker opp fra intet og låter merkelig bra.
Man kan lure, og det har jeg gjort. Men det var ikke gjort i en håndvending, det skal sies.

Det tar gjerne noen lyttinger før man fanger opp (og liker) strukturen i Don't Cry Wolfs musikk. Og der ligger kanskje svakheten, for tid er et tve-egget sverd. Plata kan lett kan avfeies som "enda en screamo", selv om den vokser for hver lytting.

Bandet er, i følge presseskrivet, blitt sammenliknet med band som At The drive-in, Hot Snakes og Gang of four.

Jeg liker det, jeg, og tror bandet har no' på gæng. Anbefales!

Don't Cry Wolf er:
Erling Magnus Andersen: vocals
Øyvind Thalmann: guitar, add vox
Hans Marius Midtgarden: guitar, add vox
Jan Audun Bjørge: bass
Christer Lundby: Trommer

Låtene:
1. Speed Thai
2. Facial Friendship
3. The Last Computer kid
4. Second Solution
5. Fire Occasion
6. Next to come
7. Million Men march

Midnattsrocken 2009, reisebrev

2010-03-03T04:39:00.004+01:00

Reisebrev fra
Midnattsrocken i Lakselv
9-12 juli 2009, med bla. a.:

- Deep Purple
- Twisted Sister
- Kaizers Orchestra
- CC Cowboys
- Datarock

Av Britt Johansen

Midnattsrocken har nettopp hatt 25-års jubileum, og hva passer vel bedre enn å ta steget helt opp i festivalenes Elitedivisjon?

Arrangørene har stått på sent og tidlig, og til og med satset private midler så folk skal få oppleve noe slikt. For dette er storhet, folkens! År etter år har de bygget seg sakte opp, aldri fått hjelp, og i år kom belønningen de fortjente. Plakaten bugnet av storfisker som Twisted Sister, Deep Purple, Datarock, Cyaneed og mange fler - og sluttregnskapet viste 11.000 solgte billetter, mot 5.500 i fjor. Kanskje Helga Pedersen, etter sitt møte med festivalarrangørene, snakker med noen angående Knutepunktstatus for festivalen.

Deep Purple:
Rar opplevelse.
Høy mimrefaktor, noe som var godt i seg selv - for oss som var tenåringer på 70-tallet.
Ser man bort i fra det, var konserten preget av laber interesse fra bandets side. De virket uengasjerte, slappe og giddalause, der de sto rett opp og ned og spilte sine gamle hits. Det hadde vært vel så underholdende med playback og dukketeater. Men, men.. kanskje det bare er jeg som ikke ser verdien av gamle, sure helter som jager vekk backstage-crewet, og stikker av før de møter heldige fans som avtalt. Ikke en gang den strålene midnattssola og tropenatta fikk vokalisten til å trekke på smilebåndet. Det eneste han sa var: "Hey, you folks are really far away"! Jeg synes det er motsatt. Nåvel, jeg har i alle fall et nytt "DP"-hakk i beltet, om ikke annet.

Da var det noe helt annet med Twisted Sister, de bitchet ikke om lang reiseveg og ulempene med å være verdensstjerner.

Riktignok har jeg ikke vært noen blodfan av bandet, men som alle andre lot jeg meg rive med av Dee "fucking" Snider! Han pisket opp stemningen, var hele tiden i dialog med publikum mellom låtene ("I ate a fuckin' reindeer!", etterlyste "sick motherfuckes og ble besvart med et unisont nevekor fra publikum, han rev og slet i oss og slapp aldri taket. Snider er ikke bare en drivende god vokalist, han er også en helt fantastisk entertainer.

Jeg hadde ventet meg en time med trygg og grei kostymerock, men fikk blåst vekk en mengde slaggstoffer.."We're not Gonna Take It!" Jeg blir gjerne med den gærne søstera på fest, anytime!

Dee var i kanonslag, blid og fandenivoldsk, med kreppa hår og Dame-Edna-Sminke.. "It's not cold! It doesn't rain ! It doesn't suck! Mother fucking nature's fuckin' awsesome!" skrek Snider en gang mellom krumspringene, mellom hver gang han disset de som fremdeles oppholdt seg i teltene.

Det må nenves at Twisted Sister hadde reist i 30 timer for en spillejobb på Midnattsrocken. Dagen etter skulle de spille i Statene igjen. Men ingen sure miner her, nei!

Og da han ertet opp publikum før "I wanna rock!", hadde jeg mitt lykkeligste festivaløyeblikk.

I år kom Cyaneed på Midnattsrocken, det var på tide, synes jeg.

De har godt med rutine nå, og leverer det de skal med stor sikkerhet.

Men hvorfor de bruker en synth på størrelse med en Melkesjokolade som scenestaffasje, går over min forstand.

Hanna ikke tok Rubiks kube heller. Hvem vet, kanskje man ikke skal fremstå som brainiac hvis man vil selge jenteband? For å si det slik: De låt mye freshere på John Dee i November i fjor.

Kanskje managerpappa burde slakke litt på tøylene? Gleder meg til bandet blir enda baddere og får mer attitude.

Folkrockbandet Bergtatt åpnet festivalen med låta Ægir. De tar opp arven etter Gåte, men har noen øvelsestimer før de er i samme divisjon. De spiller bra sammen, men vokalisten sliter litt med å treffe de høye tonene. Fele og nøkkelharpe er instrumenter som kler det tunge kompet.

Alt i alt en bra konsert.

Terje Tysland avsluttet første kveld med en vellykket konsert for den eldre garde. Heile Livet for dæ, kjentes bare helt riktig, da natten seg på.

Datarock:

Ikke min musikk, men jeg hører at det funker.

Grilldressrødt band fingrer med duppeditter, og hør - det ble lyd på den andre dag.

Kaizers Orchestra:

Fint levert! Godt stemte oljefat.

Jorn:

Spilte rett etter Purple: Tight og flott metal. Noe viking-vrøvl falt på stengrunn i sameland. Man kommer dessuten ikke til Finnmark og klager over mørketia på Rjukan, liksom, men det får vi leve med. Mye bedre enn Purple!

Nytt i år:

- Popcorn-stand, fussball, kenguru-boksing, sumobryting og hoppeslott for familiearrangementet. Ble like mye brukt under festivaldagene. Positivt!

- Reinbuljong kokt på tørkakjøtt: Smakte (og så ut som) sølevann med salt i. Uff, skremmer turistene!

Årets savn:

- Mansoor Kebab, den lille gule vogna med verdens beste kebab. Verdt festivalpasset alene.

ÅRETS KONSERT: TWISTED SISTER!

Da takker jeg Midnattsrocken og de frivillige for enestående innsats og det herligeste programmet noensinne!

Britt Johansen 24 juli 2009

2010-03-03T04:05:00.003+01:00

Reisebrev fra Midnattsrocken i Lakselv 12. juli 2008:

- The Disciplines
- Animal Alpha
- Seven Doors Hotel

Av Britt Johansen
THE DISCIPLINES m/ KEN STRINGFELLOW

Jeg har sett lyset! Han heter Ken Stringfellow (The Posies, REM, Big Star ++).

I utgangspunktet var jeg ganske sliten etter en lang og noe usunn fredag.
Jeg sto i partyteltet "Campen Pub" og så The Disciplines (tuftet på tidligere Briskeby) rigge seg til for konsert, og blikket mitt ble automatisk dratt mot Stringfellow, denne skinnmagre og bleke mannen med ravnsvart hår. Han sto stille, med hendene foldet rundt mikrofonen.... men blikket signaliserte alt annet enn ro. Jeg så rein og skjær sult, LIVSHUNGER i det blikket!

Bandet hadde fått fjernet barrikadene foran scenen, og jeg kjente forventningen prikke hodebunnen - her luktet det party! Og hvilket party, hvilket show det ble! For et band The Disciplines er!

Som sagt, barrikadene var fjernet, bandet dro i gang med Yours for the Taking, Stringfellow dro glade festivalgjengere opp på scenen til ellevill pogodansing og allsang, strakte mikrofonen mot syngende fans, løp ut i folkemengden og sjarmerte det som måtte være igjen av misantropi i oss. Tonen var satt, vaktene så mer og mer fortvila ut, etterhvert som publikum ble varmere og varmere.

Det blir meningsløst å anmelde en og en låt her, for hele konserten var en magisk happening der alt stemte perfekt, og alt fra CD'n, "Smoking kills" ble spilt. Da kremlåta "Oslo" startet, gikk alle armer i været, det var jubel og sang, smil og tårer. Stringfellow fluoriserte og flørtet. Midtveis i låta løp en ivrig fan opp på scenen, rev ekstatisk av seg T-skjorta og la armen rundt vokalisten. Det så ganske ukomfortabelt ut, men en gammal ringrev lar seg ikke vippe av pinnen. Han stopper sangen og forteller hvorfor han skrev den.

Mannen uten T-skjorte sjanglet ned av scenen, og bandet fortsatte på refrenget: "Hello Oslo...", til stor glede for publikum. Elegant turnering av en situasjon som kunne blitt ubehagelig.
Konserten utviklet seg til en tilstand av enhet, noe mye, mye større enn oss selv. Fremdeles blir jeg rørt når jeg tenker tilbake på lørdagen. Jeg tror vi gladelig hadde prøvd å gå på vannet om Stringfellow hadde foreslått det - han går rottefangeren i Hameln en høy gang!

Selv den mest lysende frontfigur trenger et stødig og tight band for å skinne maksimalt.
All honnør til Bjørn Bergene (gitar), Claus Heiberg-larsen (trommer) og Bård Helgeland (bass).
De ga oss rock og atter rock, skjærende, melodiøst, og dynamisk - så til de grader at ord blir fattige. Årets konsert på Midnattsrocken!
Til slutt var det signering av plater på scenen og småprat med øl- og lykkerusa publikummere, lankeristing med bandmedlemmer og klapp på ryggen til Stringfellow, som hadde rocka av seg skoa. De forsvant, Gud vet hvor

ANIMAL ALPHA
ÅÅÅhhh! Jeg har gleda meg lenge til dette!
Når rockedyret Animal Alpha står på programmet, betyr det trøbbel, i positiv forstand - for da er det snakk om å bli dratt etter nakkeskinnet, enten du vil eller ikke, og bli fillerista til du ber om nåde (noe du får etterhvert). Så finner du deg sjøl i laser og traser, fullstendig hypnotisert av en klovn og tvangselsket halvt til døde av et krakilsk pønke-teater-goth-metall-band med kitchy plastikkblomst-dekorerte mikrofonstativer!

Frontfigur Agnete Kjølsrud er som skapt til å stå på en scene. Hun eier den. Ingen over, ingen ved siden av - foruten bandet, da, som kommuniserer perfekt seg imellom. Og stemmen, folkens! Den er av ypperste verdensklasse! Jeg lover høyt og tydelig! Jeg får assosiasjoner til pantomimekunst når jeg ser Agnete, der hun veksler mellom frenetisk headbanging og statisk sjefs-positur med ene beinet på monitoren og henda rundt mikrofonstativet, lent fremover mot publikum. Makan til energibunt, og for en fingerspitzgefühl for teater!
Det hele kan se skummelt ut, men bak masken til Agnete er smilet på lur hele tiden - så infernalsk crazy-jævlig når hun scanner publikum med farlig blikk under fremføring av materialet, og nesten avvæpnende lattermildt mellom låtene. Bandet er et kapittel for seg. De dæljer løs med millimeter-presisjon, og bak det tilsynelatende kaoset fins det musikalitet utover det ordinære. Det går fort og høyt og lavt, og hele tiden holder bandet seg på høyde med galskapen. Det er så UHYRLIG fett, og de shower med en gudbenådet høy klasse, og publikum kjente sin besøkelsestid både her og der, tenker jeg.
Animal Alpha har spilt på Midnattsrocken før, i 2006. Også den gangen satte de fyr på Brennelvneset. Jeg ser dem gjerne der igjen ved en senere anledning!

SEVEN DOORS HOTEL
Seven Doors Hotel ble dannet i 2003, og består av vokalist/låtskriver Alexander Lindbäck,
trommeslager Lasse Baklien (Lukestar), Kenneth Bjørdal på orgel/piano,
gitarist Bjørn Harald Tveråli Winge og Robert Hörnfeldt på bass.
Bandet entret Campen Pub litt beskjedent, men bygde seg fint opp. Publikum sildret inn i teltet for å se og høre Lakselvværingen Alexander Lindbäck og bandet hans. Det vi fikk var et meget bra countryrock-konsert, og den store overraskelsen for min del var at Petter Pogo var hyrt inn på bass for anledningen - et trekkplaster i seg selv.
Campen Pub (teltet) var tett befolket, og publikum visste å sette pris på det de fikk. Da introen til låta "Old Hotel" lød, brøt jubelen løs, og det ble sunget, danset og klappet fornøyd. Selv om jeg ble jeg innmari sliten av å smile rundt, koste jeg meg glugg ihjæl. Det er så mye varme i disse folka, så mye spilleglede og sjarm. Når det groover og rocker som best, og Alexander tar en tilnærmet duckwalk på scenen er bandet helt uimotståelig! Og når jordens egen lystgass av lyng og vanndamp går en til hodet... Kan man forlange mer da? Alexander den store kom til sine egne, og han ble godt mottatt, helt fortjent. Konserten ble en triumfferd for ham og bandet!

Dette spilte de: Make Lemonade - I'm Lost - Old Hotel - Three Sundays - Hello Kitchen - Lydia Vance - Heavy Metal - Rotten Boards - Just in time - CYA - Greyhound Bus - Ringo - A secret song.
Britt Johansen 16 juli 2008

Releasekonsert - John Dee, CYANEED/ I rule this library for tonight

2010-03-03T03:57:00.002+01:00

Releasekonsert - John Dee, CYANEED/ I rule this library for tonight, CD, 13 spor, 2008

Cyaneed er: Hanna Reinsnes Moen - Vokal, Karen Therese Ugelvik - Bass og kor, Ida Iki - Gitar og kor, Elin Boland - Trommer og kor.

Av Britt Johansen

Dæven.
Hva skal jeg si om dette da?
Ikke har jeg stemme igjen, og konjakken min er sølt utover Torggata og andre innvortes gater.
Jeg liker ikke å banne, men skitt ævv. Har man vært i Helvete, så er det lov.
Cyaneed gjorde en jævla sexy gig på John Dee i kveld, makan til osende bomber med instrumentale ferdigheter langt over gjennomsnittet finner vi ikke her på berget, og jeg overdriver ikke. Cyaneed!
Et sånt trøkk! Et sånt tinnitusvennlig tweeter-registrert hurtigprogram skal man lete lenge etter. Men trenger vi?
Nope. Alta er plassen og Buljo er kickstarteren. Mer vet jeg ikke, for hele settet var en svært fuktig og svett fest.
Cyaneed fra Alta!

Smak på det og kok buljong på krafta hvis du er tøff nok til å tåle hår i consomméen, søring! Det rockes nemlig så intenst at alle naturkatastrofers mor bare blir en grå statist i ulydige døtres liv.
Sceneuttrykk og synkronitet er så rått tilhugd, likevel så rytmisk presist at synkopenervene - med alle sine forskyvninger i lasta - roes til en stadig tiltagende riffing. Herregud, Allah, Ibmil atte og Issä Jummalauta, så mye energi som skal ut, og så gammel jeg er blitt. Pilsen sitter ikke lenge i kroppen mer.
Hjertebank.
Jeg har stått på stoler og fotografert, jeg har ligget på ryggen langs scenekanten for et bilde. Jeg har velta øl og fått 'hi-fives'. Jeg har falt på ryggen og fått vennlig tilsnakk.
Jeg har drekki, røyka og syndet så mye i kveld at det holder i etpar uker, tenker jeg.
Så hvorfor Cyaneed?
Kan jeg spørre hvorfor ikke?

Til saken igjen: Release-party på John Dee er ingen dårlig ide. Det er mange av oss som kan tekstene på rams og synes at 'Number 2' er den feteste rockelåta siden Suzie Quatro herjet listene på 70-tallet.
Å se bandet live er et adrenalinkick jeg unner alle. De *er* så bra som de høres ut på studioproduksjoner. Det er 'no fake - no break', bare rock'n fuckin' roll så full av nordnorsk dævelskap at du møter dine egne bedritne oppgulp som kroppstemperert slog i en takvifte på Samvirkelaget i Havøysund.
Men vi var på John Dee, alle sammen, her i provinsgryta med Obamavind for fulle seil, horer i Skippergata og pushere over alt.
Og Cyaneed kom i medvind og tok oss med storm. Vi ble stunt-fønet av gigantkanon-bandet fra nord. Hadde vi ikke gjort leksa vår før, fikk vi en kraftig repetisjon i kveld.
Jentene sto på scenen som skakkblåste fjellbjørker, like standhaftige og fandenivoldsk preget av klimaet i nord. Isglødende helvetesild.
Punkpop! Sminket, glossy og usentimentalt. Styling så gjennomført at selveste Botox-Boy ikke vet sin arme råd, råsexy hinsides enhver erotisk novelle. Og de vet det, disse jentene. De vet hva slags gnister som får en kald novemberkveld påtent.

Da Hanna Reinsnes Moen tok frem Rubiks kube og løste den på ett minutt-og-litt-til, mens bandet pumpet riff, publikum hoiet og skreik og scenelysene sveipet og blinket, bestemte jeg meg der og da for å selge formelsamlinga mi billig. Så besvimte jeg antakelig, eller var på do eller noe.
Jeg så noen av mine egne der, ville og gale på John Dee.
De sto forrest ved barrieren og var utsøkte bængere, kommende whiplashpasienter, drahjelp og piskesvingere for bandet sitt.
De mer kresne hovedstads-klubberi-virksomhets-produktene klasket høflig med lankene i bakgrunnen, som seler med lyddempende designervanter og ventet på kryssordet i Lørdagsmagasinet. Sjukt at det går an å stå så stille når Cyaneed spiller.
Urkreftene fra Alta gjorde en halsbrekkende, strålende releasekonsert, men det tok ikke helt av før gamlehit'en 'Nr. 2' dundret ut av anlegget.
Oh well. Jeg har tid nok til å vente på at disse beibsa kommer tilbake med ti-dobbelt så mye attitude og svir rævhåra av rockepuristene i hovedstaden. Og jeg stiller - helt klart, og jeg skal heie til jeg dauer.

www.cyaneed.no
www.myspace.com/cyaneede
Britt Johansen høsten 2008

Nitrist - Nitrist

2010-03-03T03:52:00.002+01:00

Nitrist
Nitrist
Cd - 2008

Anmeldelse: Skulle du våkne hoppende glad en morgen og bli litt engstelig av det, kan du trøkke Nitrist-skiva inn i spiller'n din - og se; ditt dårlige humør kommer øyeblikkelig tilbake og bitene faller på plass.

Lykke i livet my ass, dette er musikk fra et sted der sola aldri skinner, og det er vel hensikten også - Nitrist driver ikke i lykkebransjen.

Soloprosjektet til Arni Sørli (fra 80-talls-metalbandet Desspo) består av langdryge, akustiske pinligheter.
Her skvises introene til henholdsvis "Nothing Else matters" og "One" til siste dråpe. Ut av saftpressa pipler det ut sju(!) 5-minutterslåter med til dels ujevnt gitarspill og patosbefengt, svak vokal.

På sistelåta (Mellow Currents) har ikke den godeste Arni giddet å stemme gitaren sin ordentlig engang! Og nei, det er ikke naturlige dissonanser jeg snakker om, selv om disse også er til stede med gruvekkende timing! Det er så surt og jævlig at jeg blir mistenksom. Er dette ironi, eller? I såfall duger det ikke til dét engang!

Spar 70 spenn. Ikke kjøp. Trist, men leit.

Tre grep og sannheten, bokomtale

2010-03-03T03:34:00.008+01:00

26 desember 2007
"Tre Grep Og Sannheten, Norsk punk 1977 - 1980", av Trygve Mathiesen,
et ekte barn av punkbevegelsen. Vega forlag AS, 2007
(Anmeldelse/betraktninger/supplement til punkbølgen i Kristiansand, sett av et utrenet øye.)
Omtalt av Britt Johansen

Jeg er et uekte barn av punkebevegelsen.
Da punken kom til Norge i -77 var jeg nesten 18 år, og derfor forlengst fanget av prog'en. Jeg hadde et midlertidig opphold i "funk-fella" som Mathiesen så foraktelig uttrykker det et sted i boka si. Jeg håper at han i iveren etter å glorifisere punken ble rammet av et helbredelig tunnellsyn - og egentlig vet forskjellen på funk og disco. Han har uansett slengt alt i samme gryte og kokt en uspiselig suppe av det, noe jeg tar som en personlig fornærmelse.
"Tre grep" er ærlig nok, men "Sannheten" har noen modifikasjoner, og vi bør skride til verket med dette i minnet. Mal apropos: "Hvis du treffer en mann som sier at han har funnet sannheten, løp som faen!" (Jens Bjørneboe).
Et par ting til:
Jeg har ikke sansen for at Yan Friis ved et par anledninger blir nevnt som inkarnasjonen av selve "antipønkmennesket". Det er fordomsfullt, noe punken *ikke* skulle være. Jeg har lest mange plateanmeldelser han har skrevet - og selv om jeg ikke var enig med ham bestandig, hadde jeg stor respekt for anmelderen Friis.
Nedrakkingen av danseband faller heller ikke i smak hos meg. Folk strømmer fremdeles til lokalene, danser, drekker, spyr og slåss (ikke ulikt punkestevnene). I det hele tatt: De har det jævlig gøy med musikken de liker! Jeg mener; Hundretusen lemen kan ikke ta feil, eller hva??

Nuhvel. "Tre grep og sannheten" er ufarlig som tittel på ei bok med stor tro på punkens revitalisering av rocken, men likevel, likevel....

Jeg vandret rundt i Kristansand da punken kom til denne daue byen i Bedehusland, byen med doble sladrespeil i stuevinduene - en by du ikke forlater uten at sulten på noe nytt og spennende nesten har fortært deg. Jeg satt i funk-fella og trivdes med det, for der var det masse kule og glade folk, og jeg kunne betrakte punkfenomenet så og si uforstyrret, når jeg følte for det.

Visst var dasslokka var hvitstøvete på Caledonien, men det var de også på Moron (Vestre Strandgate), og til og med på Telford's Pub, der også noen punkerne vanket i smug, forkledde som normale hippier. (Mølla hadde blitt nesten som Hotel Ernst, et knokkeldiskotek.)
Blant de mest hippe i byen på den tiden var Joggi Gjestland, med langt, rødbrunt hår under en flat lærhatt med fjær, trange jeans (uten plass til særlig begeistring), frakk og boots.
Jentene dånte, og gutta kunne myrdet for draget han hadde på damene. Han beveget seg som om han eide verden, laidback, kongen av coolness, noe jeg selv syntes var råtøft. I ettertankens lys ser jeg bare den sjarmerende narcisismen. At Joggi var punker, visste jeg ikke før jeg fant "sannheten". Han hang rundt med freaksen, og var bare kul, liksom.
Det store vannskillet for meg var da Tony Valberg klippa det nydelige håret som bølget seg langt ned på ryggen hans, og jeg skjønte at også folk fra Musikkonservatoriet tryna skikkelig inn i punk-fella. Sammen med medstudent Jørgen Wennesland (som lot lokkene henge fritt) dannet han bandet "Skabb" sammen med bassist Asbjøn ("Appen") Eidem og en trommis jeg ikke husker navnet på. De spilte ofte på Moron, og gjorde det med bravur - selv om to av dem var klassisk skolerte. Jeg var der, gikk på konservatoriet og så at frik ble punk over natta. Surrealistisk sannhet! Senere ble "Skabb" til "Boys Voice", og da gadd ikke Appen mer - et stort rockehjerte forlot scenen.

Bassist Appen i "Skabb"

At et band som "Notting" har fått plass i boka er den største overraskelsen for meg; Her skal ingen glemmes, selv om de bare kan ett grep, vrælesynger, skvælper øl på seg sjøl og publikum, spyr i bobla mi og knuser gitaren min på syre i Baneheia.

Nå vil jeg være litt ond:
Jeg vil gå til AKP-(ml)s - og i særdeleshet platemogulen Sæmund Fiskviks nådeløse dom over punken: "Punken er fienden!" proklamerte han og hans våpendragere. Som den streberen han var, fikk den nå middelaldrende mannen makt, og ble en taus kapitalistlakei, slik alle maktbesatte mennesker blir når platene blir mange og penga ruller inn.
ML'ernes kupping av punken mislyktes totalt, for å oppsummere kort og brutalt. Til det var punkebevegelsen for ustyrlige.

La meg komme med en digresjon: "Faxe Kondi" fra Kristiansand prøvde, men hadde et medlem som var i overkant skeptisk, noe som førte til indre stridigheter. De varte i etpar måneder, hadde sin eneste gig på AKP-(ml)'s hemmelige jubileumsfest på Festiviteten, og avsluttet sin korte og turbulente karriere til lyden av høflig applaus fra lokale kamerater - samt forfattere og andre uproletariserte kadre fra hovedstaden, som kastet glans over tilstelningen.

Det ryktes at enkeltindivider fra "Faxe Kondi" etter oppløsningen ved fler anledninger ble observert på Telford's Pub utelukkende for å yppe til bråk mellom seg selv og ML'ere, freaks og pønkere. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg tar det med som en kuriositet, og som et bilde på hvor total forvirringen var.

Åkæi! Snakke alvor:
Boka er et glitrende oppslagsverk i ordets rette forstand. Layouten er dritlekker; Virkelig FLOTTE bilder, tidsriktige neon-notiser på snei, som bakgrunn for sitater fra de som virkelig var med og hadde noe viktig å melde. Jeg liker også de fanzineaktige taggene med "skrivemaskin-typografi". Til og meg sidetallene er pønka!

Fanzinedelen av boka er forresten svært essensiell. Foruten nytteverdien for oss som liker å briljere med undergrunns-stensiler vi ikke har lest (vi løste lørdagskryssordet i Dagbladet, nå er *det* avslørt!) finner man utrolig mye info om det som rørte seg på gateplan og klubber landet rundt (unntatt Finnmark såklart) - og det var viktig!! Det trengtes en motvekt til tafattheten som hvilte over landet lik et ondt rykte som for alltid hadde limt seg fast.

Les, le, gråt nostalgitårer om du vil, for det som skjedde skriftlig i punkebevegelsen uttrykte mye av det vi ikke skjønte av tekstene som ble spytta ut på scenen.

Kildehenvisningene er mange og gjennomarbeidet, forfatteren har foretatt et dybdedykk i bakgrunnsstoffet, trykkammeret funka som faen - og ut av tanken kom forfatter og et fett stykke rockehistorie fra steinrøysa, så gjennomført at det er en fryd! Alt fra diskografi til bilder er der. Alt som er verdt å vite om punken er der!

Ørlite pirk til slutt, språkfrik som jeg er: Det heter ikke "Gentle Giants"! Det heter "Gentle Giant"! Og det er sannheta! Det fins noen sånne irriterende stavefeil i boka, men ØØØYH!! Det er høylydt, potent rock som omtales her, og da er det vel smålig å skrape i sånt?

Dette er boka du ikke må misse! Har du den ikke? Stjæl den, eller vær snill og kjøp den! :)

Britt Johansen

Oasis - Dig out your soul

2010-03-03T03:14:00.004+01:00

Oasis
Dig out your soul
Big Brother
Cd - 2008
Anmeldelse:

Denne gangen synes jeg vi må gi Oasis en sjanse til å hoppe på lasset igjen. Ikke det at jeg har noe forhold til bandet annet enn etpar utgivelser midt på 90-tallet som var greie nok, til tider veldig bra.

Men så kom det en hundreårsnatt med ... vel, vi får vel være ærlige nok til å kalle det insignifikant crap.

Nye Oasis er tyngre, men streitere(!) enn noensinne. Noen fant vel ut at det er gøyere å lage rock enn å drekke og furte.

Årets utgave er clean på en døøørti måte, skranglete på en strukturert måte, skjeiv på en rett måte! Og dødsfett arrangert!

Fra "speisen" har jeg henta dette:

1. Bag It Up (Stilig folk/akustisk intro, vokal-ear-candy, beatlesque harmonier og akkordprogresjoner med tendenser til det tyngre. Rytme- og riffsterkt. Digg!)

2. The Turning (Mjo... fremdeles lovende, med tørre og tunge gitarer og filtervokal. Powerpopens powerpop, litt grunge. Jah! Krem.)

3. Waiting For The Rapture (Veldig standard,...men tja, ikke den flaueste låta å ha i bakgrunnen når telefonen ringer.)

4. The Shock Of The Lightning
5. I'm Outta Time

6. (Get Off Your) High Horse Lady (mmmm... dette er 'brit-blues' på det beste! Grusete og sink-baljete.)

7. Falling Down (Uinspirert som gammel tyggis i starten, men etterhvert blir tyggisen bytta ut med en ny.)
....

Og resten duger. Det er gøy å høre fra Oasis igjen. Sjefene Gallagher themselves leverer sitt beste siden Morning Glory.

Resten av låtlista ser slik ut, og holder bra:

8. To Be Where There's Life
9. Ain't Got Nothin'
10. The Nature of Reality
11. Soldier On

Britt Johansen 19 juni 2009

2010-03-03T03:09:00.002+01:00

Molotow
Feat. rock & roll
Molotow Records
Cd - 2007

Anmeldelse: Klassisk 80-talls puddelmetal med moderne lyd.
Vi får servert upretensiøs klisjérock, det er energisk, stødig og tøft. Bandet er samspilte, og en skulle tro de hadde spilt sammen siden steinalderen.

Jeg har litt problemer med at rytmeseksjonen til tider er for langt bak i lydbildet, når det burde dundres til!

"Grab your wig and leather pants - come join us for a ride - through the neon-lights and back in time - come on, let's bring back the 80's". Linja er hentet fra låta "80's", og er Molotov i et nøtteskall.

Vokalen er sterk, og flyten er god. "Stand up and shout" er den perfekte vorspiel-låta, når alle er passe bedugget og gauler allsang med hvert sitt nebb.

Alt i alt er denne skiva helt grei, sjarmerende 80-talls-gammelmodig. Å anmelde enkeltlåter blir vanskelig, da omtrent alle er bygd over samme lest: Intro, vers, vers, refreng, vers, gitarsolo, vers, vers.....osv.

Plata blir litt ensformig i lengden, men jeg kunne absolutt hatt den i bilen! Perfekt kjøremusikk!

Anbefales: Faraway, Beam me up to glam and glory (steintøff gitarsyth!), Stand up and shout.

Britt Johansen desember 2007

2010-03-03T03:04:00.004+01:00

Alpine Those Myriads?
Trance eloquent wings
SeeHearFeelSmell
Cd - 2009

http://www.myspace.com/alpinethosemyriads

Alpine Those Myriads?'s musikk er underlig. Den spenner fra det ubeskrivelig vakre til det hårreisende grufulle. Den kan gå deg på nervene, du kan bli fylt av barnslig lykke, du kan le og gråte - men likegyldig klarer du ikke å være. Når musikken får tak i deg, forblir du en fan av ATM.

"Trance eloquent wings" er det nye albumet fra 2009, deres andre full-lengder. Som alltid med ATM, er det kompromissløst. Det tar tid å tune seg inn på musikken, men det er verdt hvert eneste sekund av det. Alpine tar deg med på en musikalsk og mental reise - til steder du aldri har vært før. Du hører klanger og lyder så mesterlig satt sammen at du kan SE fargene og føle stoffligheten! Lukk øynene og hør for eksempel på den meditative, glade "To Hell with Melancholy" - erfar det selv.

Gypus Chelofan er en sterk vokalist med stor spennvidde, og mot til å bruke sine vokalferdigheter til det ytterste. I tillegg til det, er han en glimrende komponist og "a fine musician".

Det er elektrisk og eksperimentelt, det er akustisk, det er progressivt, masse rare lyder, det er sært og humoristisk. Fremfor alt er det vakkert, vakkert, vakkert. Det er Alpine Those Myriads?.

Kaizers Orchestra - Maskineri

2010-03-03T02:53:00.004+01:00

Kaizers Orchestra
Maskineri
Petroleum Records
Lp - 2008

1. Moment.
60-tallsorgel-intro. En finfin rocker, dette, med poppete koring og orgel som følger låta hele veien. Handclaps, happyness og spilleglede!

2. Apokalyps meg
Spennende multirytmisk intro gjør meg nysgjerrig på resten. Og når jeg tror det skal stabilisere seg i tre fjerdedels-takt, skiftes både takt og uttrykk igjen! Og igjen! Intens vokal, elegante gitarsoloer - spennende og mystisk. Bare tittelen…! Jeg lar meg føre inn i apokalypsen når som helst!

3. Den andre er meg.
"Det fins to typer folk, den eine er alle de andre - den andre er meg"
En ensom svale av en sang.
En myk sang. En vakker sang!
Strykere og melodioppbygging som smører øregangene.
En sang med kadenser fra jazzland en plass, og flott utført vokal av Ragnhild Winterstø Røthing.

4. Bastard sønn
Klassisk halvbrutal Kaizer, og det brekker fint opp i det nye poppete soundet, selv om oljefatene er på service etter årevis med mishandling, og blåserne er hjertelig tilstede.

5. Maskineri
Tittellåta er medrivende fra første stund, leken vokal, Ottesen med den etter hvert så velkjente "vippen" i stemmen, skakke overganger, go'rytmisk og veloljet. En oppvisning i handclaps og mandolinfeber får vi også. Litt calypso, litt gresk. Gi keiseren det keiserens er: Fest og moro!

6. Toxic Blod
Kul synth-intro!
Og så *litt* logikk: Hadde denne låta gått i tango-takt ville det vært en tango.
For akkordene er der, lidenskapen likeså.
Godt timet innslag av "telefonvokal", og en kvinne-stemme jumper innom så kjapt at "Ahaaah'et" nesten passerer ubmerket.
Tonearter skiftes - det moduleres over en lav sko og det blir mørkere, mørkere…

7. Ond sirkel.
Etter min mening er dette den rareste og vanskeligst tilgjengelige låta på plata. Stilig komp med blåsere, og noen takter tjuvlån fra Nirvana før vi rusler videre. Ottesen befinner seg delvis i det høyere registeret. Helskrudd som ei lyspære i en bunker!
Side2:
1. 9 mm
Kjapp i takta, rapp i kjeften. 70-tallsorgel og ditto koring. Så poppete har jeg aldri hørt Kaizers! Dæggern, så gøy det er. Janove er sprell levende og livsglad. Sjampis-låt!

2. Volvo i Mexico
Intro: Arabisk skala på gitar, blandet med et bassriff som minner meg om noe jeg ikke husker i farta (Er det noe fra "The tales and Mystery of Edgar Allan Poe" ??).
Plekter skrapes langs gitarstrengene med wah-wah lyd! Eller blir jeg lurt av en synth?

3. Enden av November
Allerede i første takt er det ingen tvil om at det er Kaizerne som er på ferde, selv om introen blir spilt på piano og ikke på pumpeorgel. Tung, deilig bass.
En liten mandolin tripper inn på lette føtter ledsaget av et klimprende piano, og det spesielle soundet til Kaizers får en ny vri.
Janove Ottesen er myk i stemmen, og midt i låta kommer en lekker passasje: "Eg ser svart røyg.." synges det i synkron glissando med koring. Det er rålekkert, og setter seg ubønnhørlig i barken før du klarer å gjøre forsøk på motstand. Gåsehud! Jeg er solgt!

4. Med en gang eg når bånn
Janove, Sinatra-bror! Jeg kan ikke annet enn å flire skakt og fornøyd over et så harmonisk komp over en så dyster tekst, med en en så vanvittig ironisk slutt! Tenk dere, her driver fyren og drukner, og crooner frem at "det hadde vært fint om du henter posten"! Sånt må jo bare fremkalle hoderystende måping og spørrende blikk. Men så inni hampen genialt det er! Det er som å dette ut av et vindu i 12. etasje og plutselig komme på at kredittkortene ligger igjen på bordet der oppe.

5. Kaizers 115. drøm
Her får vi en tung, men rolig låt, stødig som en halvmeter spiker gjennom en totoms/fire.
Kaizersk melodiføring med en synth diskret plassert i overganger, der den faktisk gjør mest av seg. Utspekulert!

6. Romantisk salme i F dur.
Nok en nedstrippet låt, et godt stykke unna de opptråkka Kaizerske spor, men valsen og orgel-feelingen er der. Det akustiske dominerer, vi får en harmonisk sang med en oppfinnsom trombone som toner sangen ut.
***
Jeg har aldri hørt noe dårlig fra Kaizers Orchestra. Heller ikke denne skiva er dårlig, så langt ifra.
De har gjort noen instrumentelle justeringer, blant annet plinges det fra en xylofon i ny og ne, og det er mye blåsere.
Forfriskende, annerledes og mykere i kantene.
Det er alltid spesielt å sveve i Kaizernes univers, alltid ting å undres over.
Jeg tør vedde på at de fleste låtene på 'Maskineri' blir allsang-materiale for Resistansen på kommende livekonserter.

NB!
Etter at dette er skrevet, har Kaizers Orchestra gjort sin releasekonsert og fått middelmådige kritikker. Vel, jeg var ikke der, så hva vet jeg om hva som har skjedd?
Én ting er jeg likevel sikker på, og det er at Kaizerne har hatt det morsomt med denne skiva underveis i skapelsesprosessen og i studio.
Dette er en modig plate fra bråkebøttene. De våger å utfordre oss med overraskelser, de tør å gå utenfor oppleste og vedtatte Kaizer-sannheter, og jeg er nødt til å gi den 5,5 - for etter mitt syn er dette et strålende "sidesprang", men ikke noe hvileskjær, som noen har antydet - heller et vågestykke.

Britt Johansen 4 mars 2008