D.A.D (Disneyland After dark) - Laugh and a half

Danske D.A.D begikk i 1992 en perle av en one-hit-wonder. Hvor ble de av, tro?

I learned politeness on my mother's knee..
I learned by uprightness my number of friends
Should increase...
- When I think about the things I've done...
I laugh out loud to noone ...
- Yeah, to noone..
- 'Coz it's so hard to meet the eyes that I see
When I try to open up my heart
There's something inside me'n'I know it's good...
- But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2

- But I became honest Mr. Mistaken
In spite of the curves my smile was makin'...
Bumpers and kickers in one big stream
I grew up in a life size pinball machine!
Yeah! - They're mean!.
'Coz it's so hard to meet the eyes that I see
When I try to open up my heart...
There's something inside me'n'I know it's good..
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2
- On my behalf
There's something inside me and I know it's good...
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2

- I tried to fill some silence -
'Coz the silence feels so long..
- I knew the ice was gettin' thinner
But I kept skating on!..
My mother threw me into this world as a winner
- But by the light of the yellow beer
They tell the jokes I'll never get to hear!!
- On my behalf
There's something inside me and I know it's good..
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2

- On my behalf
There's something inside me and I know it's good
But understanding, it's misunderstood
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2.
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2..
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2...
At the end of a smile, there's a laugh'n'a 1/2....

Tori Amos - God ( Fra 'Under the Pink')

Denne låta savnet jeg da Tori Amos spilte på Centrum Scene i september 2009. Høydepunktet var faktisk Tori alene med pianoet i en egen Lizard Lounge-session.
Vel, her er studioversjonen av "God", som hun ikke spilte:

God sometimes you just don't come through
God sometimes you just don't come through
Do you need a woman to look after you
God sometimes you just don't come through

You make pretty daisies pretty daisies
Love I gotta find what you're doing about things
Here a few witches burning
Gets a little toasty here
I gotta find why you always go when the wind blows
Tell me you're crazy maybe then I'll understand
You got your 9 ironin the back seat
Just in case
Heard you're gone south well
Babe you love your new 4 wheel
I gotta find why you always go when the wind blows

Will you even tell her if you decide to make the sky fall
Will you even tell her if you decide to make the sky

God sometimes you just odn't come through
God sometimes you just don't come through
Do you need a woman to look after you
God sometimes you just don't come through
Do you need a woman to look after you
God sometimes you just don't come through

Karpe Diem - Glasskår 2004

Karpe Diem EP 2004

Debututgivelse med mange godbiter!

Karpe Diem har jeg fulgt med på i mange år!
Jeg er ingen rap-fantast, men Karpe digger jeg; Chirag Patel er en kul og morsom dude, og Magdi Ytreeide er en rimsmed det står respekt av. Dessuten har han en sjarmerende skarre-R, som seg hør og bør en Stryn-egypter. Det er nesten blitt et varemerke for Karpe Diem.

Etter mange års fartstid bransjen har de vokst seg til å bli artister av øverste skuffe.

Legger ut noen viedoer, kommentarer er velkomne.

Skjønner'u? - 2004

Vestkantsvartinga 2008

Thin Lizzy - Sitamoia 1974

'Sitamoia' er lite kjent utenfor den inneste krets av Thin Lizzy, derfor legger jeg den ut her, som en tributt til en av de mest særegne musikere jeg vet om.
Phil Lynott gikk bort i 1986, før han fylte 37 år - og verden mistet et geni.

Wishbone AsH - Argus 1972

Jeg disker opp med en hel spilleliste med denne klassiskeren.
Argus var mye mer progressiv enn de senere albumene med Wishbone, men tersgitarene var til stede også her.

Soundgarden - Badmotorfinger 1991

LP -1991

Dette er et av de største grunge-albumene fra 1991.

Det var lenge før Chis Cornell klippa håret og ble softrocker.
Led Zeppelin og Seattlesoundet er godt blandet her, og Cornells vokal gir meg frysninger.

Jeg har har (minst) to favorittlåter her, den harde Outshined og den vakre grunge-balladen Somewhere.

Outshined:

Somewhere:

Johnny Cash - Hurt

Hurt is the moust hautnting, beautiful tune on this record. It's originallly made by Nine Inch Nails, but i think Cash, with his tormented voice made a song out of it - the kind of song that hits you right in your Solar Plexus.

Look at the videos at judge for yourselvs.

PS: The HQ N.I.N-video is recently removed by Youtube. (I feel like swearing)

Hurt - Johnny Cash

Pen Expers - Bring on the Heartache

Pen Expers - Bring on the Heartache CD Fold4 Records 2006 (Swe)

http://www.myspace.com/penexpersband

The screen in my head
Flotte åpningsakkorder. Vokalen er ung og vital. Bassen har en fremtredende rolle på slutten av låta, men så er det bråstopp.

Icebreaker
Gitarintro spilt på én streng. Anmassende. Bassen får sine "seconds of fame" her før låta bråstopper.

Star
Gitar-pling-plong-intro som jeg begynner å bli lei av.
Rolig låt men så er det altså den der gitaren som skal sage seg gjennom kraniet via øregangene, og det med én sylskarp streng. Au, for svarte! Vondt, jo!

Forever
Bassintro, gitar fylles på - skarp og variert her. Bra vokal, sjarmerende svensk aksent.
Så er vi tilbake til gitargnaginga igjen. Den forfølger plata som en ondartet vaktmester fra barneskolen.
Noen fine øyeblikk med vokal og koring.

Draw
Akustisk gitarintro i samme takt som er innøvd en gang for alle.
Det er ingenting å utsette på vokalen og arrangementet elles. Midtveis i låta prøver man seg på et halvhjertet break med "telefonvokal" og litt annet krimskrams. Gitaren avslutter låta.

Kasparov
Bassintro istedet for gitar. Dårlig sjakktrekk, for gitaren kommer halsende etter og gir oss en dobbel dose en-strengs-riff, og sjangler ut når låta bråstopper.

Leavers
Fin gitarintro med påfølgende vokal som ikke skiller seg ut fra tidligere prestasjoner hittil. Så blir det stille (og det er litt deilig), men dæggær'n! På'n igjen! Låta bygger seg opp igjen til tidligere eh... høyder (nå var jeg snill).
Så vart det bråstopp igjen med trynfjøla først, gett!

Drop
Nesten identisk gitarintro som på "Icebreaker", og vokal m/band diltende lydig etter i streng. Så begynner det elektriske en-strenggitargnål-marerittet. TA NÅ DEN EFFINGS GITAREN FRA DEN MANNEN!

The letter Song
Nedpå låt. Rytmeboksen er satt på halv fart, og vi kunne tøffet ut fjorden...MEN: Litt en-strengsmasing må til.. Oi, nå ble det veldig rolig her, nesten som om bandet har funnet en balansert diett av frukt og foreskrevne vitaminer. Fillern, det skulle jeg ikke ha sagt, for der kom det en gitarkaskade som var slitsom, usunn og usjarmerende. Heldigvis stoppet låta like etter.

Konklusjon

Bandet har satt metronomen på 100 slag i minuttet og holder seg trofast til det, med unntak av spor 1 og 9.
På låtene 2 og 8 er gitarintroene identiske bortsett fra at den sistnevnte er akustisk.
Det var en smertefull opplevelse å høre på denne plata. Men jeg herdes nå. Jeg blir et helere menneske. Etter dette tåler jeg alt!
Om denne anmeldelsen blir lest i Gøteborg vet jeg ikke. Jeg sjanser på at ingen river av meg armen og slår meg ihjel med den

Morten Richter - Message from the Slum

Morten Richter - Message from the Slum

(Plate for kleine søndager på sofaen)

1. Backfire Baby
Låta begynner søtt med en dæsj marsipan ispedd litt Boomtown Rats, litt omp og taktskifte. Pluss for stø og tydelig bass.

2. Beautiful Girl

Denne låta fortsetter søtt med spinkle gitarer som gradvis fylles ut. Stemmen er tynn, men blir etterhvert fylt opp av layers. Stødig komp og fine overganger, en standard låt - etter min mening.

3. Minding My Own Business
Beatlesflørt i samme toneart som forrige låt. Meeeen, pent gjort.

4. Pop-up Window
60-tallspastisj-slash-postpunk, minner litt om da jeg gikk i korps og måtte holde marsjtakta, men bra utført. Fin overgang fra vers til refreng mot slutten av låta. Kledelig dose la-la-la-la'er! :)

5. Password
Midtempo med 60-talls-sound. Iørefallende refreng (Ooooeeeooo) Bra!

6. My slum
Rolig sak med "Twin Peaks"piano-fender-rhodes-intro. Like mye luft på stemmen som Alecchhhandro Fuentes. En smyger, litt teit, fordi det overhodet ikke høres slum ut. Kødder han med oss, eller er det sukkerspinn-helvetet han prøver å komme ut av? (Rehab? Yeah, yeah, yeah!)

7. Gravity
Radiovennlig, slepende og med en antydning til fuzz på gitaren (Jøss!). Det *er* er deilig melodi, men etter å ha hørt skiva noen ganger er det lett å få overdose deilighet også. Ja, jeg vet jeg er usaklig.

8. Wake me up when it's over.
Først trodde jeg det Hansson som sang Mmmm-bop, men så tok det seg opp - og ble nok en 60-tallsgreie (na-na-na-na-na-na, og doo-wop, doo-wop plassert der det passer).
Overlappende vokal. Sånn blir det når man skal gjøre alt sjæl. Vekk meg om etpar minutter.

9. Reality
Dream on, det er for mye virkelighet i verden.

10. Vampire fool.
Antydning til æksjn! Fete gitarer starter ballet. Så baller det bare på seg til det slutter når vampyren lukter kristenmannsblod i form av stakkato og slow-mo-punk. Ribbefett som faen!

11. Tommy
Åpningsriff i samme toneart som på forrige låt, bare fortere og tøffere. MEN: Samme toneart som forrige låt! Latskap!

Fin oppbrekking av låta når det er ca. en tredjedel igjen.

12. A computer ruined my life.
"Green fireball, blue fireball" re-re-repeteres i starten til kompet av gitarer, deretter følger en nedpå låt. Veldig likt alt det andre jeg har hørt av denne plata. Dessuten: Er det no gæærnt med computere også, nå da?

13. Suicide song
Igjen samme toneart som forrige låt. Det er utrolig irriterende, og vitner om at Richter har begrensede vokalferdigheter og fantasi. Hvorfor lager han en suicide-låt på over 7 minutter? Det enkleste er pistol!
Men til låta: Sørgelig, sørgelig... piano og gråt...Bygger seg opp til over 7 minutter med 4 akkorder og lag på lag med instrumenter .."I'm crying". Var det virkelig computerens feil??

Jeg har lyst til å lage et ordspill om Richter og en viss skala, men plata har ikke trøkk nok.

Det er en del bra her - melodiøs og fin pop, men det lyder for likt, det er pusset og flikket. Klipt og limt. Det kunne med fordel vært mer variasjon i tonearter, tempo og lydbilder. Små doser er bra. Ei hel plate blir som å spise 13 punsjboller og prøve å holde seg oppreist etterpå. Jeg skjønner ikke det der med slum heller, er nok blitt for gammel til å fatte ungdommens ironi.
Sannheten er at jo mer jeg hører denne plata, jo mer kjeder jeg meg.

Sigh & Explode

¡O Bailan Todos o No Baila Nadie! EP, 5 spor (Mas-kina Recordings 2007)

http://www.myspace.com/sighexplode

Gidameien som det skrikes her, da! Det er så en stakkar som er oppvokst i et møblert hjem blir rent forskrekket. For dette er rå primalrock fra dypet av hovedstadens dundrende rockehjerte, og screaming som får "Sinnataggen" til å fremstå som et solskinnsbarn fra bedehusland.

Det måtte noen lyttinger til før jeg hørte hvor fandenivoldsk gøy dette er. Ikke sånn å forstå at gutta ikke tar musikken sin seriøst! Ånei! De spenner på seg øksene sine og trår til med fra første taktslag. Her er det ikke rom for dill-dall.

1. Catalyst:

Forholdvis rolig sak, gode harmonier, med imponerende tromming og generelt godt samspill. Det går foruroligende sivilisert for seg. Er det stille før stormen? Jepp!

Gnistrende flott låt!

2. Down in The Imitation:

Her begynner den virkelige moroa. Høyenergi-ministeriet bestemmer at det skal gå i turbo-olje-takt, og nevnte jeg "gnistrende " i forrige låt, må jeg fleske til med "eksplosjonsartet" nå.

Likevel er det ikke noen uorganiserte uryddigheter her. Alt går så perfekt sammen, fra vokal via gitarer og bass, til trommene (som aldri slutter å imponere meg).

3. Do We Share This Gravity:

Utspekulerte taktskifter og primalvokal gjør meg lykkelig! Her er stor musikalitet kamuflert som Fantomet på flybensin i storbyjungelen. Imponerende samspill, og igjen er det trommearbeidet jeg henger meg mest opp i - for *det* er det tøffeste og mest presise jeg har hørt på lenge!

4. Electric Reviers:

Hørt på makan! Pønk med spanske følelser! En liten duell mellom bass og gitar får de også skviset inn akkurat der det passer best. Jeg går tom for superlativer her. Det er SÅ bra!

5. C'est une Épreuve on 'sen Trompe

Spanskinspirert intro fulgt opp av stilsikkert gitar- og rytmearbeid. Den spanske feelingen er der i blodstyrtende tempo gjennom hele låta, og det kjennes så innmari riktig.

Konklusjon:

1. Hva var det som traff meg nå???

2. Stakkars trommeskinn!

Gutta leverer gjennomført, skikkelig arbeid. Jaggu er det deilig å få flerret av seg ryggskinnet noen ganger! Noise/scream på sitt aller beste!

Løp og kjøp!!

Mowr - Mowr

Mowr
Demo 2007.

http://www.myspace.com/mowrband
Bandet består av Jørgen Mo - Mouth and guitar; Tor Aune Wright - Bass; Bantha Poodo - Drums;

Spor: Coed-Inept

Settle down

På denne demoen hører jeg stemmene til mange av Seattles store sønner, samt den kromatiske melodiføringen som satte sitt fingeravrykk på grungen.

Det Mowr gjør er å lage en ny type musikk. Jeg lukker øynene og lar meg føre inn i en verden av diffuse skikkelser i en urskog.

Coed-Inept starter med at et langrtukket "aaaaa" - et ensomt rop i skogen, som om forfaderen innkaller til allmannamøte.

Og stemmen bærer, insistrerene. Gitarer legges på, og vi er på vei inn inn i det mørkeste mørke. Dissonans og trommer hugger ut budskapet.

Settle Down: Mørk melodi, om enn lysere en Coed-Inept. Stemningen i refrenget er lyst og forløsende.

Dette er musikk som har sine røtter i progmetallens etterhvert så rike jordsmonn. Men tro om ikke disse gutta har drukket av sammen beger som Soundgarden og vært i Kashhmir med Led Zeppelin...? Ikke at det skulle ha noe å si for lyttegleden, så langt ifra - det er bar e så j *** gøy å høre folk som er så dristige at de tør å ta opp arven til selvste Gudfedrene i sin sjanger. Jeg vil gjerne høre mer fra disse gutta!

Bandet smelter sammen og videreutvikler grunge og metal. Det er mørkt og mystisk, Pantagruel kan dukke opp når som helst - og det hadde ikke forundret meg om en munkekledd skikkelse kom og spurte hva klokka var.

"Gimme mowr!"

Illumion - Hunting for significance 2009

Illumion

Hunting for
Significance
Progress Records
Cd - 2009

http://www.myspace.com/illumion

Britt Johansen 15 desember 2009

I 2002 startet Eveline van Kampen bandet Illumion, etter at hun gikk ut av konservatoriet i Alkmaar. Hun trommet sammen en like skolert gjeng, Esther Ladiges (vokal), Peter H. Boer (bass), Emile Boellaard (trommer) og Gerton Leijdekker (keys). I følge presseskrivet er bandet influert av Magenta, The Gathering, Ayreon og Stream of Passion. Tekstene er inspirerte av Oscar Wilde, Edgar Allan Poe, Frank Kafka og William Blake. Ambisiøst, med andre ord.

For egen del kan jeg tilføye at Esther Ladiges' vokal har noe Kate Bush-aktig over seg og at Eveline van Kampens begeistring for Steve Vai ikke kjenner grenser. Visst er hun flink til å spille gitar, de er kjempeflinke alle sammen, men det blir FOR overlesset etter min smak.

Video: Scarlet Sin

'Hunting for Significance' byr på delikat, seig/tung og melodiøs prog. Her er orientalske klanger, glitrende instrumentalferdigheter og gode ideer hele veien. Vokalen er kanskje litt for forsiktig i all sin svevende smakfullhet.

Albumet durer og går på det jevne, men detaljene er så mange at de dessverre drukner i hverandre. Det gir meg følelsen av å ha hørt på samme låt i 58:41 minutter når plata er slutt.

Jeg synes dette albumet er et eksempel på hvordan det kan gå når seks høyt skolerte musikere vil ha like mye plass i lydbildet, hele tiden; Overlesset, men med potensiale.

Ok, det er mange flotte instrumentalpassasjer her, men faren for å sovne underveis er overhengende. Det har jeg faktisk gjort noen ganger, så ingen skal fortelle meg at skiva ikke er avslappende.

Til slutt: Det fins bare én Steve Vai! Bare én, og det er nok.

Mollygogo - Girls love That Shit 2008

Mollygogo

Girls love that shit!
Partyhouse Records
Cd - 2008

Britt Johansen 23 juni 2009

Omtale:

Baksiden av inlayet viser lykkelig mann med et bredt smil med en ring av bergensk selvtillit, og på frontbildet gliser nok en bergenser. Det er grunner til at bandet gliser; De har nemlig levert et stykke glad ska-punk, en energibunt av ei plate som går unna i en fykomfei, raske spor, og med en stor dose musikalitet. Bandet er godt samspilte, soundet skyves og bæres frem av en våken, nærværede rytmeseksjon.

"Wohoooooooo!" Slik starter "Like lovers do" samt noen gloser på italiensk (?) før vi stuper uti sommeren, og masjerer i takt med trommene i påvente av at resten av låta skal komme ut og leke. Det livner til litt og litt, og når låta er slutt, sitter man igjen med et skamløst catchy hornarrangement på hjernen.

"Useless but Free" er en plain hvitmannsreggae med gitarhjelp på refrenget. Greit nok, forsåvidt. Jeg lar meg stadig imponere (og slites ut) av vokalister som har en stavelse på hver tone. Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker denne låta. Den er litt fin, og så blir den døll, slitsom, og fin igjen. Jo'a. Den har absolutt sekundære kvaliteter.

Hvor mange ord er det mulig å skvise inn i en sang, og hvor fort er det mulig å synge dem? Sikkert et rart spørsmål, men på "All night" får vi en oppvisning i dette, så jeg nevner det bare. Gøy er det også. "All night" iler travelt avgårde i dress og Converse-sko. Litt frekk og rufsete i væremåten, men en slagferdig skøyer i det gode selskap.

Trommearbeidet på denne låta er økonomisk, men effektivt, og blåserne er også plasserte der de gjør nytte for seg. Dette er "hard-ska", med gitarer/horn som bytter på å trekke opp feltet. Fort, fort!

"Idaho":

Oi, intro med gitar-arpeggio og syngedamer. OK, da, det låter ikke dårlig. Polstret pop-punk, med stadionrefreng. Gitarene trasser seg litt ut av tradisjonene her og der, men med god vilje er det bare å planlegge reisen til Idaho. Låta en rar blanding av alt. Bon Jovi er på korpsøvelse, gitaristen spiller latino på fritiden mens heavykollegaen vikarierer på de harde partiene. "Idaho" har såpass med rockefakter, at en overraskende slaphand-solo blir som en lynrask show-off. God ide! Bli med og syng "Idahooo", og spill feedback på luftgitar!

"Valentine" begynner så tilforlatelig: En sterk rocker, refreng med standard rockefrasering, ren transportetappe. Men at låta skulle bloddopes med altfor-mange-stavelser-i-sekundet-HJELP!-rap var uventet og bedre utført enn jeg håpet på.

- Og jaggu knokles det slaphand her også, så fort at jeg fikk et tomt "donald-blikk" i etpar sekunder. Gutta ror seg imidlertid tilbake til ska-havna igjen! Hvasse gitarer og horn skaper kontraster, forskyvninger i lasta. Feedbackgitar-avslutning. Oh well.

"C4" en beinhard rocker. Gitardrevet intro, rytmen settes en gang for alle. Vokalen tvinger seg inn i selskapet og gjør det livat der. Dette er vel den mest varierte lille låta på albumet. Trombonen sklir kledelig ustødig avgårde, Gitarersoloene sager kranier, basstromma hamrer, tamtam'ene dundrer før en liten fuzzy solo avslutter låta.

"Festival Fuck Fest". Harde gitarer med piggtrådstrenger, fytterakkern. Vokalisten går ut i hundreoghelvete (and counting), blåserrekka henger tappert med, og her må noen roses for eksellent pleie av trommeskinn. Smarte taktskifter! Kreativ bruk av blåsere, tenker jeg, før en utspekulert gitar trekker meg inn i en ny tonerekke. Henda fulle og lopper i blodet, det lover jeg!

"Familiar Ground": Reggae med funk-islett, hører jeg brokker av refrenget til "Under the Bridge" (RHCP), bare i en ny takt ("Take me away, to the place I love..")??? Er det italiensk igjen? Fin blanding av tung ska og reggae. Ellers tynt, eller njææh, det er jo bra, i alle fall ikke dårlig!...kanskje det begynner å bli nok nå?

"For Them All": Metallintro på gitarer. Det skal godt gjøres å få dette til å likne ska. OK, vi kan kalle det turbo-ska når den tid kommer, etter at munnspillet er ferdig: Gitarene skrapes rene for riff og tidstypisk triol-dæljing fra 70-80-tallet, før de går løs på resten av låta med en entusiasme som burde være tynnslitt, tempoet tatt i betraktning. Deretter blir det 'slow-metal' og pustepause, noe som preger resten av låta. Kult, for jeg er sliten.

"In time of need":
Yess, her kommer de gudbenådede blåserriffa igjen - en hjerneklisterlåt er født! Ja, denne her kommer til å sitte fastlimt sammen med alle andre kule riff som bor i hodet. Herlig gyngene låt, heftig hook! DANS!

"Summer of position 69".
High-school-intro går over i flerstemt hurtig-sang med en imponerende sikkerhet! Og meloditeften? De finner visst inspirasjon over alt! Wah-wah-gitarer ber mykt opp til dans med en vandrende bass i et kveldsstille strøk, sax'en står på trappa og jammer under fullmånen og fuzzgitarene glefser disiplinert i luftegården. Det er så mange rare skruer her, og på en ..eh.. skrudd måte passer de inn i nabolaget.

"Swim When you drown":
Hurtigtog bråbremser og sklir over til karibiske rytmer med funky islett og rare takter og chords - og virkelig strålende vokalarbeid! Snålt på grensen til det glade vanvidd, men stilig! 64-dels mellomspill på gitaren, før det braker løs i meldoiøs punkstil.

Ja, her det mye rart - morsom og finurlig underholdning. Musikken kan høres triviell ut ved første ørekast, men etterhvert som plata går fornemmer jeg snedige planer og mye tankvirksomhet. Mollygogo er drivende dyktige musikere, og et sjarmerende band.

Anbefales sterkt som humørbombe!

Medlemmer:
Seb: Vocals
Egil: Bass, Backing Vocals
Christian: Guitar
Knut: Drums
Jan: Saxophone
Odin: Trombone

Birte Nordahl - And still the caged bird sings 2009

Birte Nordahl

And still the caged
bird sings
MamaSaySing Records
Ep - 2009

Britt Johansen 2009

Omtale:

Birte Nordahl har jeg fulgt med på i et års tid, men hun har flydd under min radar lenge før den tid.
Noen ganger har man sånn flaks her i livet at man detter borti ekstraordinære talenter man bare VET har det som skal til for å skape seg en lang musikkarriere, og glad er jeg for det. Nå slipper hun sin debut-EP, og jeg håper at hun når ut til mange - for både hennes og publikums del.
Nordahl er et talent med styring på alle deler av produksjonen sin. Hun noterer musikk/tekster på servietter og papirlapper, syr sammen låtene ved pianoet og "kaster ball" med multiinstrumentalist og uvurderlig støttespiller Ola Aanje (March Brown++). Birte overlater ingenting til tilfeldighetene, og det høres. Det er proft til fingerspissende, elegant, ingen famlende debut her, nei.
For noen uker siden vant hun en filmmusikk-konkurranse (The Experimental Witch, etter romanen "The Witch of Portobello" av Paulo Coelho, yep - han med "Alkymisten".).
Å vinne en sånn konkurranse foran ca. 6000 andre håpefulle er en så stor prestasjon at jeg føler meg stolt på norsk musikks vegne. Vel, en seier er én ting å glede seg over, fem-spors EP'en til Nordahl er enda en glede.

Låtene:

1. By the River - interlude
Forsiktig piano og Birtes varme stemme. Etterhvert knirker en gitar i entréen, og gjør seg lekker. Minimalistisk og rent uttrykk.
2. Dance of Life
Storslagen, svevende og velfundert låt, med referanser til blant andre Pink Floyd og Abba. Dette er låta Birte vant Coelho-konkurransen med, en umiddelbart tilgjengelig låt.
3. Guide This Little Boat
Akustisk gitarintro av Aanje. Pianoet faller inn, bruser og breier seg. Orkestrert, gyngende sound. Reinhekla soulvokal på slutten.
4. Again
Balsam for slitne sjeler. Låta med mest 'band-sound', distinkt bass. Nydelig gitarspill, strålende produsert.
5. And still the caged bird sings

Dette er min store, store favorittsang, den er rett og slett hudløst vakker. Her har Birte skrudd sammen ei låt med mye ladet stillhet rundt stemmen sin. Den er så balansert og behersket, så stemningsfull og intens at jeg ikke har hørt liknende siden Radka Toneff og Steve Dobrogosz på "Fairytale". Og for en nydelig cello!
Av andre referanser kan jeg nevne Tori Amos, Mozart, Grieg og Sæverud. Birte lar seg inspirere! Hun er motsetningsfylt og variert som Tori, klokkeklar som Mozart, og der de 'norske' klangene bryter frem, går tankene hen til Grieg og Sæverud. "Dette er Nordahl-soundet", tenker jeg fornøyd for meg selv, og gleder meg veldig til release-konserten på Blå, den 09.09.09 kl. 20.00.

EP-facts:
Alle låter er skrevet av Birte Nordahl
Alle låter er produsert av Ola Aanje og Birte Nordahl
Spilt inn: Musikkloftet + Lazy Days Studios
Mix: Ulf Holand, Ola Aanje
Mastering: Björn Engelman
Spor: 5
Cover: Fotograf og kunstner Marianne Straw har laget et bilde til hver låt.
Label: MamaSaySing Records
Musikere: Birte Nordahl (Piano), Ola Aanje (Alt mulig), Paulin Skoglund-Voss (Cello)

Ping - det fine, rare bandet jeg elsker

Ping er et oslobasert band med arktiske røtter. Kompisene Jørgen Greiner og Mattis Janitz fra Lakselv startet opp som duo på slutten av 90-tallet. Senere hanket de inn Alexander Lindbäck (også fra Lakselv) på trommer, Hans Fredheim (Østfold) og Tore Hofstad (Trondheim) på keys.
Trommene er nå overtatt av Terje Claesen, mens Alexander konser om sitt hjertebarn 'Seven Doors Hotel'.

Ping spiller musikk som spenner over alle sjangergrenser fra prog via tivoli via metal via jazz og zappaoide komposisjoner.
De er flinke på instrumentene sine (det MÅ de være, med den musikken de spiller!), har scenesjarm og et unikt sound.
Ping er dette tiårets store oppdagelse for min del, og jeg har så mye glede av å følge med dem.

I morgen, lørdag 1. august, slipper de sin fjerde plate, "Discotheque of Darkness", og partyet er på Mono klokken 18:00, gratis.

Vinylgeeks bør også kjenne sin besøkelsestid, for plata slippes på feit vinyl med gatefoldcover dekorert av den glimrende billedkunstneren Christer Karlstad.

Fra www.thepingpage.com :

Welcome all to a friendly gathering in celebration of our fourth release - Discotheque of Darkness.

The shit will hit the fans at Café Mono, Oslo, Saturday August 1st, and we’ll start playing in prime time, exactly corresponding with barne-tv at NRK, that is 18.00.

So bring your distant relatives, your secret lovers and your local state leaders; this is musical bonanza at the utterly unfair price of gratis/no-charge-what-so-ever.

The dough you save on the entrance fee may, if you wish, be spent on the purchasing of the tonal goods, be it in handy compact disc format, or retro vinyl style.

See you!

Sexsuade - Sexsuade

Sexsuade hørte jeg første gang etter en lang dag full av ulvetenner og snubletråder. Det var som å få en god klem akkurat i rette øyeblikk.

I etterkant har jeg fått en selvtitulert promo-EP i posten, et lekkert og saftig støkke powerpop/rock. Tenker vi oss Pearl Jam fra tiden rundt "Ten" nærmer vi oss uttrykket til Sexsuade. På denne paletten har bandet fra Roma lagt sine egne farger, lys og skygge.

Sexsuade finner ikke opp kruttet, men det har andre gjort, så det spiller ingen rolle for meg. Det som fengsler meg med dette bandet, er at det høres så vidunderlig lett ut, alt sammen, selv om det tidvis er ganske så avanserte ting de holder på med - hør bare på luftige og episke "Gone".
Lydbildet er et paradis for detaljfriker - rikt, gjennomtenkt, velprodusert!

Vokalist Alfredo Bellumori har en intonasjon og frasering som av og til får meg til å tenke på Eddie Vedder i en mykere utgave. Han synger rent og uanstrengt, selv når han går høyt uten å synge i falsett. Han drar på og lar det stå til, med utmerket resultat. Diksjonen kunne vært bedre, men siden jeg ikke er noe utpreget tekstmenneske, blir ikke totalopplevelsen dårligere av den grunn.

Gitarist Alessandro Borgo Caratti, som holdt på med jazz-standarder til han ble lei, og dannet Sexsuade, varter opp med alt fra fuzz og wah-wah via de lekreste akustiske detaljer til 'tapping' etter Steve Vai-skolen. Jeg må fremheve kassegitaren her, for på den viser Alessandro hvilken god gitarist han er - sjekk ut powerballaden "Is all for you". Vakkert.

I rytmeseksjonen befinner bassist Andrea Scordia og trommis Luca Fareri seg, et særdeles dynamisk tospann. Som Alessandro har begge fartstid innen jazz, noe som tilsier presisjon og fordrer evne til samarbeid. Keyboard og programmering er så behersket i bruk og så spissfindig utført av Federico Bisozzi, at det må kunne kalles mesterlig.

Det er noe trygt og godt med et band der *alle* behersker sine instrumenter til fingerspissene men likevel gir hverandre plass. Sexsuade er ren vellyd - pleasure i bøtter og spann. Låtene matcher hverandre som hånd i hanske, der de duver avgårde.

Skulle det være tvil: Ja! Jeg ble forført, og det var deilig!

Låter:
1. Emotional Bondage
2. It's Winter time
3. Is all for you
4. And nothing more
5. Gone
6. Emotional Bondage (extended v.)

Fatboy - In My Bones 2009 (swe)

Fatboy
In my bones
Fat State Prod. - 2009

Anmeldelse: Oj, vad kul! Digipac med booklet, tekster og bilder - lekkert! Svenske Fatboy får frem nostalgikeren i meg, og jeg tenker tilbake på den tiden da hjørnene var runde, vi hadde utslagsvask med blå gummiring på og jeg var bitteliten og lå på gulvet med øret inntil Kureren og lyttet, lyttet, lyttet - sammen med mine onkler som i tur og orden innlosjerte seg hos oss i tiggerstaden for å finne jobb og legge stusselige og krigsherja Finnmark bak seg.

Fatboy maner frem minner om lengsel og coolness, brylkrem og spisse boots, lukten av skinnjakker, røyk, øl og etterbarberingsvann.

Musikken er tøff og sentimental, glad, cocky og ensom. Lydbildet er tidsriktig med tørre trommer (esseniselt her her tam-tam'ene og vispene) og kontrabass. Gitar med tremolo, hva er mer lengtende enn det? Tøffe riff og rockabilly-licks, presise blåserstikk og nervebalsamerende stryk.
Vokalen veksler mellom reinspikka crooning, 50-talls bryl-potent-vokal og nydelige harmonier med damebidrag.
På førstesporet, Way down Low, får jeg litt assosiasjoner til Cherry Poppin' Daddies og alle deres kamerater over dammen.
Og sannelig finner vi ikke elementer av gypsy/klezmer, særlig på In my Bones og på Busy Bee! Fett!

Roy Orbisons spøkelse lurer i bakgrunnen, uten at det bør skremme bort de som *hater* Orbisons skjelvevokal, for den eksisterer ikke her. Her er det bare pur vellyd og... og... for en vokalist Thomas Pareigis er! Full kontroll, ikke et eneste feilskjær.
Det samme kan jeg si om bandet. Det er samspilt, ikkeno' slinger her, nei!

Bandet:

Thomas Pareigis: Vocals, acoustic guitar
Hannu Kiviaho: Electric Guitar
Alf östlund: Upright Bass
Jan Lissnils: Pedal Steel Guitar
Joakim Lindahl: Electric guitar, Six String, Banjo, vocals
Jörgen Wall: Drums, percussions and vibraphone

Låtene:

1. Way down Low

2. Down at the Room

3. Springtime

4. I Once had You

5. The way we were

6. Born to love one Woman

7. Dark City Sky

8. Humiliation

9. In my Bones

10. Busy Bee

11. Blue Skies

Fatboy spiller snart på:
Jordunfestivalen - 18 juli
Down On The Farm - 8.aug

Adventure - Beacon of light

Adventure
Beacon of light
Progress Records
Cd - 2009

Britt Johansen 2009

Omtale:

Orgelintro og standardrock før stonerriffet overtar butikken. Riffet setter seg og er nå hovedtemaet. Sterkt og solid. Til saken: Vi snakker skikkelig prog her, konseptalbum, fjellvegger av lyd, alt hjertet måtte begjære av svulstigheter og symfonisk rock.

Jeg trodde ikke mine egne små ører da jeg hørte plata for første gang. For makan til "Prog for Dummies" har jeg ikke vært borti - alle 70-tallets hemmeligheter er her, alle tøffe fraser, fugetrikset, stereoid lydpanorering, syrete ornamentikk og annet småplukk.

Her hører jeg Emerson, Deep Purple (på en god dag), Rick Wakeman, Yes, Genesis, Oldfieldske tostemte gitarsoloer, Mannfred Mann's Earth Band...til og med Latimer/Bardens (Camel) har sneket seg inn. Noen takter med norsk folkemusikk er snedig kamuflert, man legger nesten ikke merke til det! Det er to markante størrelser som ikke høres på denne plata, Frank Zappa og Gentle Giant, og like greit er vel det.

Men så var det tekstene. Naivt, patetisk - som om de har falt ned i gryta til Barclay James Harvest og svelget noen liter "Hymn". Pluss at de har den der "mankind-greia" som Wakeman har på "No Earthly Connection" (også bygd opp i satser). Den norske aksenten er litt for tydelig, dessverre, og vokalen er til tider ujevn.

Men herregud, gi meg moog og mellotron så er jeg fornøyd. Det er bra gjort, dette her. Adventure vet hva de holder på med, de er flinke og tålmodige, så de har mye og gå på.

Einar Teigen - Lev 2009

Einar Teigen

Lev!
Cd - 2009

Britt Johansen

Anmeldelse:

Takk. Takk skarru faen meg ha. Nok en norskspråklig rockemoralist som forteller oss at det er viktig å leve og sette pris på de små ting. Jeg blir så lei, så inderlig lei av alle som har svaret på livets gåter og må fortelle alle andre hva som er riktig!

Derfor filtrerer jeg bort de patetiske unnskyldningene av noen v.e.l.d.i.g tydelige østnorske tekster, og hører kun på musikken. Det er ikke noe å hoppe i taket for det heller - kvasi-rock med littegrann dansebandtakter og litt tam blues som 'alibi'.

Einar Teigen fra Bamble har laget 10 låter med standard 3-4-greps nybegynnerrockelåter, et par-tre stykker av dem med lengre riffdrevne passasjer som er overraskende kule i forhold til den flate, forsiktige vokalen og materialet ellers. Det høres ut som om de gode riffene er separate ideer som er hekta på hvilken som helst låt for å få den lang nok.

Prydelighet med entusiasmeavstøtende teflon er dette for meg, og jeg har lyst til å hive innpå en angrepille mot det. Det er sjelden jeg angrer på å ha hørt på ei plate, men dette her får meg til å lure på om jeg burde spilt yatzee med familien i stedenfor.

Som sagt, de få sterke riffene legger man merke til. Vilje og instrumentell styrke trekker opp. Men akk. Hverdagsprosa med komp holder ikke, og når låtene er på over 4 minutter blir det bare en gedigen overdose kjedsommelighet.

Vel. I følge presseskrivet vil Einar teigen komme seg ut og spille på småsteder. Helt grei brun-pubmusikk, der man ikke stiller så høye krav, men skal det bli noe mer ut av dette prosjektet må det skjerpes *mye*. Teigen KAN dra mer på med vokalen hvis han tør, det hører jeg, men han gjør det så altfor lite. Kom igjen, Einar! Neste gang vil jeg høre at sjela di revner!

Don't Cry Wolf
Don't Cry Wolf
Ebbalife Records
Ep - 2008:

Gøy skive å få i planeten!

"Hm... Sinnarock...tonsill-hardcore..gitarer på vranga", tenkte jeg først, og tok ikke helt feil, for iltert er det.

Det fine er at det ikke *bare* er sinna, her er det en del rolige partier med skjøre, mørke og nesten litt faretruende akkorder - før man atter får seg noen kjappe nesestyvere.

Bandet har gode instrumentelle ferdigheter, og lyder til tider ganske så avanserte. De behersker overraskende taktskifter, presisjonen er svært bra, plekternedsmeltings-faren er stor, vokalharmonier (!!) dukker opp fra intet og låter merkelig bra.
Man kan lure, og det har jeg gjort. Men det var ikke gjort i en håndvending, det skal sies.

Det tar gjerne noen lyttinger før man fanger opp (og liker) strukturen i Don't Cry Wolfs musikk. Og der ligger kanskje svakheten, for tid er et tve-egget sverd. Plata kan lett kan avfeies som "enda en screamo", selv om den vokser for hver lytting.

Bandet er, i følge presseskrivet, blitt sammenliknet med band som At The drive-in, Hot Snakes og Gang of four.

Jeg liker det, jeg, og tror bandet har no' på gæng. Anbefales!

Don't Cry Wolf er:
Erling Magnus Andersen: vocals
Øyvind Thalmann: guitar, add vox
Hans Marius Midtgarden: guitar, add vox
Jan Audun Bjørge: bass
Christer Lundby: Trommer

Låtene:
1. Speed Thai
2. Facial Friendship
3. The Last Computer kid
4. Second Solution
5. Fire Occasion
6. Next to come
7. Million Men march

Midnattsrocken 2009, reisebrev

Reisebrev fra
Midnattsrocken i Lakselv
9-12 juli 2009, med bla. a.:

- Deep Purple
- Twisted Sister
- Kaizers Orchestra
- CC Cowboys
- Datarock

Av Britt Johansen

Midnattsrocken har nettopp hatt 25-års jubileum, og hva passer vel bedre enn å ta steget helt opp i festivalenes Elitedivisjon?

Arrangørene har stått på sent og tidlig, og til og med satset private midler så folk skal få oppleve noe slikt. For dette er storhet, folkens! År etter år har de bygget seg sakte opp, aldri fått hjelp, og i år kom belønningen de fortjente. Plakaten bugnet av storfisker som Twisted Sister, Deep Purple, Datarock, Cyaneed og mange fler - og sluttregnskapet viste 11.000 solgte billetter, mot 5.500 i fjor. Kanskje Helga Pedersen, etter sitt møte med festivalarrangørene, snakker med noen angående Knutepunktstatus for festivalen.

Deep Purple:

Rar opplevelse.

Høy mimrefaktor, noe som var godt i seg selv - for oss som var tenåringer på 70-tallet.

Ser man bort i fra det, var konserten preget av laber interesse fra bandets side. De virket uengasjerte, slappe og giddalause, der de sto rett opp og ned og spilte sine gamle hits. Det hadde vært vel så underholdende med playback og dukketeater. Men, men.. kanskje det bare er jeg som ikke ser verdien av gamle, sure helter som jager vekk backstage-crewet, og stikker av før de møter heldige fans som avtalt. Ikke en gang den strålene midnattssola og tropenatta fikk vokalisten til å trekke på smilebåndet. Det eneste han sa var: "Hey, you folks are really far away"! Jeg synes det er motsatt. Nåvel, jeg har i alle fall et nytt "DP"-hakk i beltet, om ikke annet.

Da var det noe helt annet med Twisted Sister, de bitchet ikke om lang reiseveg og ulempene med å være verdensstjerner.

Riktignok har jeg ikke vært noen blodfan av bandet, men som alle andre lot jeg meg rive med av Dee "fucking" Snider! Han pisket opp stemningen, var hele tiden i dialog med publikum mellom låtene ("I ate a fuckin' reindeer!", etterlyste "sick motherfuckes og ble besvart med et unisont nevekor fra publikum, han rev og slet i oss og slapp aldri taket. Snider er ikke bare en drivende god vokalist, han er også en helt fantastisk entertainer.

Jeg hadde ventet meg en time med trygg og grei kostymerock, men fikk blåst vekk en mengde slaggstoffer.."We're not Gonna Take It!" Jeg blir gjerne med den gærne søstera på fest, anytime!

Dee var i kanonslag, blid og fandenivoldsk, med kreppa hår og Dame-Edna-Sminke.. "It's not cold! It doesn't rain ! It doesn't suck! Mother fucking nature's fuckin' awsesome!" skrek Snider en gang mellom krumspringene, mellom hver gang han disset de som fremdeles oppholdt seg i teltene.

Det må nenves at Twisted Sister hadde reist i 30 timer for en spillejobb på Midnattsrocken. Dagen etter skulle de spille i Statene igjen. Men ingen sure miner her, nei!

Og da han ertet opp publikum før "I wanna rock!", hadde jeg mitt lykkeligste festivaløyeblikk.

I år kom Cyaneed på Midnattsrocken, det var på tide, synes jeg.

De har godt med rutine nå, og leverer det de skal med stor sikkerhet.

Men hvorfor de bruker en synth på størrelse med en Melkesjokolade som scenestaffasje, går over min forstand.

Hanna ikke tok Rubiks kube heller. Hvem vet, kanskje man ikke skal fremstå som brainiac hvis man vil selge jenteband? For å si det slik: De låt mye freshere på John Dee i November i fjor.

Kanskje managerpappa burde slakke litt på tøylene? Gleder meg til bandet blir enda baddere og får mer attitude.

Folkrockbandet Bergtatt åpnet festivalen med låta Ægir. De tar opp arven etter Gåte, men har noen øvelsestimer før de er i samme divisjon. De spiller bra sammen, men vokalisten sliter litt med å treffe de høye tonene. Fele og nøkkelharpe er instrumenter som kler det tunge kompet.

Alt i alt en bra konsert.

Terje Tysland avsluttet første kveld med en vellykket konsert for den eldre garde. Heile Livet for dæ, kjentes bare helt riktig, da natten seg på.

Datarock:

Ikke min musikk, men jeg hører at det funker.

Grilldressrødt band fingrer med duppeditter, og hør - det ble lyd på den andre dag.

Kaizers Orchestra:

Fint levert! Godt stemte oljefat.

Jorn:

Spilte rett etter Purple: Tight og flott metal. Noe viking-vrøvl falt på stengrunn i sameland. Man kommer dessuten ikke til Finnmark og klager over mørketia på Rjukan, liksom, men det får vi leve med. Mye bedre enn Purple!

Nytt i år:

- Popcorn-stand, fussball, kenguru-boksing, sumobryting og hoppeslott for familiearrangementet. Ble like mye brukt under festivaldagene. Positivt!

- Reinbuljong kokt på tørkakjøtt: Smakte (og så ut som) sølevann med salt i. Uff, skremmer turistene!

Årets savn:

- Mansoor Kebab, den lille gule vogna med verdens beste kebab. Verdt festivalpasset alene.

ÅRETS KONSERT: TWISTED SISTER!

Da takker jeg Midnattsrocken og de frivillige for enestående innsats og det herligeste programmet noensinne!

Britt Johansen 24 juli 2009